Både Gro-regjeringen og Jens-regjeringen har bidratt til situasjonen, hvor Røkke ble sittende med nesten alle torskekvotene, uten på noen måte å oppfylle leveringsplikten. For dem som ikke er helt inne i terminologien, går leveringsplikten ut på at stortrålerne får fiske sine kvoter, mot at de leverer fangsten til fabrikkene på land.

I stedet har situasjonen blitt slik at fisken sendes til Kina, mens en rekke mottak i Finnmark tvinges til å legge ned. Man skulle tro Høyre kunne score sitt enkleste mål i historien, ved å harmdirrende tordne over skjødesløsheten til Arbeiderpartiet, men den gang ei.

Under sitt besøk i Hammerfest 4. juli forsvarte Erna Solberg nedbyggingen av fiskeindustrien ved å si følgende til nettstedet iFinnmark: «Det var uansett for mange steder å levere. (…) Sysselsettingen i fiskeindustrien var preget av arbeidsinnvandring, og hadde uansett ingen betydning for lokalsamfunnet.» Jeg tror lokalsamfunnet er sterkt uenig med henne der.

Kjell Inge Røkke har siden sin retur fra USA i 1994 systematisk fått sno seg til fiskekvote etter fiskekvote, med løfte om at han skulle redde den norske fiskeindustrien. I tillegg til at han ikke har oppfylt leveringsplikten, kom hans egentlige agenda for en dag da han tidligere i sommer solgte fiskekvotene til Lerøy for 1,6 milliarder kroner. At fiskekvotene egentlig var knyttet opp mot fiskeleveringsanleggene på land, så ingen ut til å henge seg opp i. Heller ikke Erna Solberg.

«Man kan ikke bare tenke «stopp verden jeg vil av». Bærekraftig industri handler til enhver tid om lønnsomhet.», lød hennes respons. Kanskje det, men svindel handler fortsatt om svindel. Røkke fikk kjøpe anleggene billig, fordi han lovet å redde dem. Dette var på ingen måte hans intensjoner.

For 75 millioner kroner sikret Røkke seg kvoter verdt det mangedobbelte. I 1996 overtok han Melbu og Stamsund, og i 2001 fikk han også Findus i Hammerfest. Konkurransen fra Kina gjorde imidlertid at tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) lempet på leveringsforpliktelsene. Reglene ble nå at hvis fabrikkene takket nei til å kjøpe råstoffet, kunne trålerne selge fritt til høystbydende.

For å konkurrere med kineserne skulle det nå satses på ferskfisk, men samtidig begynte Røkke å fryse fisk om bord på båtene, og da prisen på frossenfisk oversteg ferskfisk med 4 kroner, var det åpenbart hva som kom til å skje. Løftebruddene til tross; i 2005 lot Stoltenberg-regjeringen Røkke få overta kvoter til en rekke flere anlegg i Finnmark. Aker Seafoods ble dermed det største fangstselskapet for hvit fisk i Europa.

Innen 2012 var 2/3 av arbeiderne på Findus sagt opp, til tross for at torskemengden var blitt doblet på få år. I perioden 2006 til 2012 hadde trålerne hans hatt en fortjeneste på 600 millioner kroner, mens filetanleggene hadde tapt 70 millioner kroner. Røkkes neste trekk var å skille ut filetanleggene i et eget selskap, som plutselig måtte stå på egne ben. I ettertid ser man at dette var rigging for salg.

I 2011 satte Fiskeridirektoratet i gang etterforskning av Aker Seafoods. Mistanken gikk ut på at de ikke leverte all fisken de oppga. Ganske riktig. Året etter kunne TV-programmet «Brennpunkt» avsløre at datoene på sluttsedlene for når Aker Seafoods sa de hadde levert fisk til Mehamn var rent oppspinn. Råvarene skulle ha blitt levert i perioder hvor det var fellesferie eller folk var permittert. Det ironiske er at hadde det oppgitte tallet blitt levert, ville man ikke trengt å permittere noen som helst på anlegget.

Det skulle være verdens enkleste sak for en statsminister å ta tak i en feilslått beslutning fra en tidligere regjering, og hovere mens man rettet på denne. Erna velger heller å fraskrive seg ansvaret. «Jeg synes ikke det er riktig å skulle gjøre en vurdering av arbeidet til den forrige regjeringen. Det var de som gjorde kontrakten med Røkke, ikke vi.», skriver hun i en kommentar sendt i etterkant av intervjuet med iFinnmark.

Ferietiden har virkelig senket seg over landet.