Kommentaren

«Hardtslående argumenter mot boksing»

Foto: Klaudius

leder

Torsdag døde Mike Towell av skadene han fikk under en britisk tittelkamp i boksing. Lørdag sto Erna Solberg og hjalp Brækhus med å holde sine mange tittelbelter, etter den første proffkampen på norsk jord på 35 år.

1. oktober 2016 var en stor dag for norsk idrett. Ikke bare var det en overbevisende titteltriumf for Norges beste bokser gjennom tidene, og kanskje beste utøver i historien, uansett idrettsgrein. Det var også en seier for oss at en tittelkamp for første gang på en uendelighet ble arrangert på norsk jord.

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid fra Brækhus løftet hendene i været, og Mathis tørket blodet vekk fra panna, til det var klart for et nytt oppgjør – den intellektuelle kampen for eller mot proffboksing. Det hele virker som en tidsreise tilbake til tidlig 1980-tall.

I 1981 ble det innført et forbud mot proffboksing, som med tiden skulle vise seg nesten like unikt som det samtidige forbudet mot skateboard. Argumentene var i begge tilfellene at det var skadelig, men ettersom ingen var parat til å sette en stopper for andre skadelige idretter som utfor, sprangridning, rugby, cheerleading og motorsport, ble man nødt til å se seg etter vikarierende forklaringer. Innen skateboard fantes ingen, så etter 11 år innså man at et forbud kanskje var litt overilt. Boksing, derimot, har fått en ny forbudsgrunn som ble understreket fra mange hold da den nye boksediskusjonen blusset opp i helga. «Intensjonen bak idretten er det vesentlige i denne saken. I ishockey og amerikansk fotball er intensjonen å score mål, i fjellklatring og slalåm nyter man naturen, mens i proffboksing går man inn for å skade hverandre.», mener Jarle Heitmann (Ap). Onde tunger vil også hevde at det er målet når jeg spiller fotball, men det er en annen diskusjon.

KrF-leder Knut Arild Hareide støtter Heitmann i synet, og argumenterer med at å slå ned noen er straffbart utenfor bokseringen. Andreas Slettholm sier i en kommentar i Aftenposten at han med det spiller på myten om den usiviliserte og tøylesløse boksesporten. «Det er også straffbart å sklitakle noen på gata, uten at Hareide vil forby fotball av den grunn», skriver han.

Et aspekt som er udiskutabelt, er om boksing er skadelig. Som Heitmann uttrykker det: «Et samlet, medisinsk fagmiljø advarer mot denne sporten. Selv om utøverne vet hva de går til, vet vi samtidig hvor mye skade de kan utsettes for.» Dette ville også fungert som et vanntett argument for at formel 1-biler ikke skulle kunne kjøre over gokart-fart.

Samtidig må det sies at boksesporten har blitt langt tryggere med årene. Etter at Kim Duk-koo døde i 1982 under en VM-match, ble regelverket sterkt endret og kampene redusert fra 15 til 12 runder. Det ble også utvidet til flere tau rundt banen, for å forhindre bokserne fra å falle ut av ringen og kontrollene før kamp involverer nå også elektrokardiogram, hjernetester og lungesjekk. I dag er det i tillegg begrensninger når det gjelder hvor mange runder man har lov til å bokse per år.

Som i formel 1, har man gjennom innstramminger fått dempet de mest ødeleggende effektene av sporten. På 1970- og 1980-tallet var dødsfall så vanlig i den raskeste motorsportgreinen at svære endringer ble tvunget fram på sikkerhetsfronten. At man har lyktes, er det liten tvil om, men likevel har man opplevd ett dødsfall i et formel 1-løp på 2000-tallet – da Jules Bianchi døde i 2014. Michael Schumachers berømte ulykke skjedde på ski.

Selvsagt har ikke tiltakene totalt hindret dødsfall innen boksing heller. Siden 2010 har 10 personer dødd av skader de har fått i ringen, men dette er medregnet alle nivåer innen sporten. Innen rugby er antallet 5, mens det i utfor er 12.

Det nytter ikke å pakke det inn slik at man får boksing til å fremstå som ufarlig, men bør man gå til skrittet å forby det helt? Hadde en av Mathis eller Brækhus dødd under tittelkampen, ville neppe statsministeren stått der like stolt. Men det hadde også vært tilfelle hvis en ulykke inntraff i en utforkonkurranse. Sikkerhet i sporten er viktig. Vi hadde ikke vært komfortable med å se på boksing, dersom farene for dødsfall var svært overhengende. Ingen har spesielt lyst til å se øksekamper i våre dager, for å si det sånn. Men statistisk sett er sjansen for dødsfall i bokseringen langt lavere enn for å bli drept i trafikken.

Ingen politiker eller kommentator tar, så vidt jeg har lest, til orde for å totalforby boksing, man vil bare at proffkampene skal bokses i utlandet. Men blir man mindre skadet av å bli slått ned i København eller Las Vegas?

Overdrivelsene av effekten det har at dette foregår på norsk jord, har vært mange. Ola Bernhus i Aftenposten gir følgende beskrivelse av Brækhus-kampen i Spektrum: «Stevnet var en sammenhengende fornedrelse, der utrente utlendinger var hentet inn for å bli rundjult av norske boksere. Vi tror nok at mange av dem som jublet høyest lørdag, kanskje er litt lei seg når de har fått tenkt seg om.» Jeg har tenkt meg om, jeg er ikke lei meg.

I bunn og grunn koker det hele ned til smak. Som den uavhengige kommunestyrerepresentanten Anni Skogman uttrykker det: «Man kan ikke sitte og forby alt man ikke liker. Det er lov ikke å like ting – for all del – men man kan ikke dømme noe på bakgrunn av at du personlig ikke liker det. Selv om basehopping er potensielt skadelig, er det ingen som snakker om å forby det.».