Valget i USA, og den påfølgende kjeklingen i debattene etter, har spisset frontene. At månen skulle vise seg fra sitt lyseste på nesten 70 år akkurat da vi fikk et sveip med skyer over oss, hjalp ikke nevneverdig.

Det skal enda bli ytterlig mørkere. Vet ikke om jeg var alene om dette, men jeg hadde lyst på noe trivelig. Noe koselig. Noe å bli glad av. Erfaring har lært meg til å ikke la Norges fotballandslag utgjøre streifet av håp. Ei heller et raskt blikk over nyhetene.

Et skremmende varmt Svalbard. Det sedvanlige kuldesjokket i sør. Avsløringer om dumping av torsk gjør meg deprimert. Dyreplageri og lakselusdød, med brenning av dokumenterte bevis på det, er om mulig enda verre. Vedtaket om å legge ned Andøya flystasjon er vondt å tenke på.

Og da har jeg ikke engang begynt å snakke om Midtøsten og Syria. Jeg trengte noe hyggelig. Ikke som en naiv fornektelse av verdens urettferdighet, eller som et tilslørende teppe mot all elendighet. Men jeg, og mange med meg, trengte noe hyggelig. Av og til gjør vi dét.

Hvem hadde da trodd at dette skulle komme rekende på ei fjøl, eller en sjark, fra en bannende fisker fra Mehamn? Jeg hadde ikke satt penger på det i hvert fall.

«Jeg har det jeg trenger. Hva faen skal jeg med fire-fem millioner kroner til»?

Det var fiskeren Hans Lund (61) fra Mehamn i Gamvik kommune i Finnmark som snakket til avisa Fiskeribladet Fiskaren, i en sjeldent rørende sak.

Originalsaken til Fiskeribladet Fiskaren kan du lese her

Ikke en sånn klissete sak, der en diger schäferhund har adoptert – og begynt å amme – en kattunge og en skilpadde. Den var rørende åkkesom, og den har spredt seg i sosiale medier over hele landet, og den deles med stor iver, også fra folk som i utgangspunktet ikke er nevneverdig opptatt av verken fiskeripolitikk eller Distrikts-Norge.

For uinnvidde handlet saken om at Hans Lund hadde takket nei til et tilbud på 4,5 millioner kroner for å selge en sjark med tilhørende kvote til en såkalt kvotebaron i Nordland. I stedet valgte han å selge den 35 fot store båten, med både kvote og flere bruk, til en tjueårig sambygding for flere millioner mindre.

Som følge av dette blir både båt, ungdom og arbeidsplass værende i det lille fiskerisamfunnet. Han trengte ikke mer penger. Men han tenkte på bygda, på ungdommen og på framtida, og i den iboende symbolikken at noen fremmede ikke bare skal kunne dure frem som de vil, bare for at de har mye penger.

Saken er verdt å lese både én og to ganger, for den er befriende rensket for sentimentalt kliss, men likevel full av varme og ekte folk av såkalt hel ved.

Det snakkes mye om at verden og folk har hardnet til og blitt mer kynisk, at folk er mer selvopptatte enn noensinne, at penger betyr alt osv. I mange tilfeller stemmer det sikkert også. Og nettopp derfor er det så utrolig gøy det finnes stabeis der ute som Hans Lund, folk som setter andre foran seg selv, som har tanker og vyer utover noen millioner kroner.

«Ja, men han har jo ikke bruk for pengene, sier han jo!», synes jeg å høre fra bunnen av kommentarfeltet.

Mulig dét, men det finnes faen meg mange med betydelig mer penger, som ville tatt alle millionene og løpt og ledd hjerterått hele veien til banken. Kjell Inge Røkke, for eksempel, som har trålet fiskeriene for både kvoter og bruk og gitt blanke F i både leveringsforpliktelser og folket langs kysten.

Og han har solgt det Staten naivt tiltrodde ham, og han har måket alle, ikke millionene, men milliardene ned i egen lomme. Det er ingen selvfølge at folk med mye penger gir fra seg penger. Det er gjerne derfor mange av dem har masse penger.

Jeg synes tegninga til Odd Klaudiussen er så fin. Den barske sjarken som tøffer mot børsen og en av de deformerte Røkke-trålerne, mens den gjør en elegant sving mot babord og legger inn til kai i bygda. Jeg blir regelrett glad av den tegninga.

Vi trengte akkurat denne historien, den føltes ekstra godt akkurat nå. Så takk til Hans Lund og Fiskeribladet Fiskaren for at de bød oss på dette dropset av en fortelling, som det skal bli godt å smatte på gjennom helga. Så får jeg heller leve med at jeg er i ferd med å bli både gammel, lettrørt og sjarkromantisk og en parodisk nordlending. Det er helt greit.

God helg!