Da jeg ble født, var jeg selvsagt flere uker for sent ute. Jeg har fått høre dette i 45 år nå, at jeg helt fra starten av var på etterskudd. Og det er dessverre, fortærende nok, mer enn berettiget.

Jordmoren som tok imot meg var av den mytiske sorten. Gyda, het hun. Bare navnet rører fortsatt noe ved meg. For jeg husker henne selv, som sykepleier på Fauske i Nordland.

Da jeg var liten, måtte jeg av diverse helseårsaker innom helsetunet for å ta sprøyter, og da var det som regel Gyda som sto for jobben. Stødige, furete og erfarne hender som stakk sprøytespissene inn i de tynne guttearmene, mens hun betryggende og varmt pludret bort oppmerksomheten fra det første stikket, til innholdet i sprøyta var tømt.

Og, vips, så var det over, og en bomullsdott ble satt på med en bit tape. Ut å spille fotball eller herje i snøen!

Jeg stolte på henne, naturlig nok. Hun var, tross alt, den første utenomfamilære personen jeg hadde møtt i mitt liv. Jeg var veldig fascinert av Gyda, da det var nettopp denne dama som hadde tatt imot meg en oktoberdag i ’71. Jeg trodde lenge at Gyda var noe man kalte alle jordmødre, at Gyda var et slags universelt kallenavn på denne ærverdige profesjonen.

Har aldri følt for å stå i giv akt for noen, men når man av og til streifet forbi Gyda på gata, føltes det helt rett å gjøre det. Da Gyda fylte 95 år i 2014, ble hun intervjuet av lokalavisa, og det kom frem flere fantastiske historier om henne. Siden 1940 hadde hun tatt imot over 2000 babyer, de fleste fra sitt virke i Salten, mange av dem under svært dramatiske forhold.

Den ene gangen hadde det vært krise i nabobygda Sulis, og da det ikke gikk noe tog, og det ikke var ordentlig veiforbindelse, satte hun seg på en dresin og kosta innover mot svenskegrensene i snøføyka, for å bistå usikre og engstelige foreldre. Gyda nådde frem, og Salten-babyen ble tatt trygt imot.

I 1956 skulle Fauske hjelpekorps kjøpe sin første ambulanse, men Sparebanken mente økonomien til kausjonisten (som var Fauske kommune) var så skral at de ikke ville gi lån. Da var det ikke det privilegerte rikfolket som satte i gang kronerulling, men Gyda som steppet opp, pantsatte huset sitt og fikk ut pengene.

Gyda døde i august i år, 97 år gammel. Mamma ringte meg og fortalte det. Det er lett å bli mør i sjelen av å tenke på hvilken positiv forskjell hun har utgjort i livene til så uendelig mange. Alltid på pletten for å hjelpe andre, alltid med et kall etter å bistå andres utfordringer og problemer.

Det har vært mange Gydaer i dette landet, og de er der fortsatt. Jordmødre er virkelig noe for seg selv, og jeg tror ikke det er noen man bare blir, ved en tilfeldighet.

En tidligere kollega av meg var sønn av ei jordmor her i distriktet, nærmere bestemt distriktsjordmor i gamle Hillesøy kommune. Med på laget hadde hun distriktslegen, som satt trygt, varmt og tørt på kontoret sitt i Botnhamn. Når været var ekstra ugjestmildt, som det ofte er på Yttersia, hadde ikke legen anledning til å rykke ut, det var jo farlig der ute, og da ble heller distriktsjordmora tilkalt.

Det kunne være en fisker på en av øyene der ute, Tussøya, Edøya eller Hekkingen, som ulykksalig hadde fått en jukseangel tredd gjennom hånda. Og da kom gjerne en av hjelperne roende for å hente jordmora, som slengte jordmorkofferten sin over skulderen og ble med i båten, nå oppgradert til – og godkjent som – kirurg.

Da den tidligere distriktsjordmoren døde for noen år siden, hun ble 101 år gammel, fant sønnen hennes jordmorkofferten liggende på en hems, fortsatt klar og pakket til utrykning, attpåtil med tre, fire morfinampuller for å døyve smerter til pasienter med ekstra harde lidelser.

Vi er alle mer enn takknemlig for at jordmødre utfører jobben sin i godt våken tilstand. For en jordmor er derfor kaffen så viktig og sentral at det har oppstått et eget begrep til ære for den, nemlig jordmorkaffe. Ordet er så etablert i det norske språk at det er tatt inn i den offisielle ordboka. Slår du opp her, står det: «jordmorkaffe: sterk kaffe (som kan holde en våken)».

Jordmorkaffe er ikke noe tynt, koffeinfritt hipsterskvip. Jordmorkaffen skal derimot være så sterk at skjeen, når man rører rundt i den, forsvinner ned i koppen med en fresende lyd.

I forbindelse med ei kaffebok jeg ga ut for noen år siden, snakket jeg med flere jordmødre for å få bekreftet at dette er et begrep som fortsatt gir logisk gjenklang, også i de indre jordmor-gemakker i dagens Norge. En 40 år gammel jordmor på Karmøy, med over 13 års yrkeserfaring, ble smørblid og entusiastisk da jeg ringte henne og spurte om forholdet til ordet jordmorkaffe.

«Jobben vår innebærer mye venting, ofte på tider av døgnet da andre sover. Da må vi ha kaffe, og den skal være sterk. Som jordmødre er vi dessuten opptatt av å ivareta evnen til å kose oss på jobb, og da er kaffen uunngåelig.» Begrepet «jordmorkaffe» er dessuten i bruk i dagligtalen, som regel for å definere styrkegraden på kaffen som drikkes. Svak kaffe blir fnyst av, med utsagn som «Nei, dette var da ikke mye jordmorkaffe!», mens sterk og god kaffe frembringer store smil, jovial stemning og bekreftende attester som: «Ja, dette var jordmorkaffe, dere»!

I Norge er det i dag cirka 4500 autoriserte jordmødre, så dette er ikke et yrke på noen vikende front. Naturlig nok, selv det stadig mer effektiviserte og moderne samfunnet er fortsatt avhengig av denne ærverdige og hardtarbeidende gjengen, som gjør en av samfunnets aller viktigste jobber. Den har vært utført verden over, til alle tider, og den har påvirket langt mer enn bare fødselshjelp.

Sokrates, en av grunnleggerne av den moderne, vestlige filosofi, var selv sønn av ei jordmor, noe han sågar inkorporerte i sin filosofiske tenkning. Hvis jeg husker 26 år gamle bruddstykker fra ex. phil rett, hevdet Sokrates at vi alle går svanger med masse kunnskap, og at det gjelder å stille spørsmål og lytte til andre for å oppsøke og finne de store svarene, i en slags overført forløsning, eller fødsel i vår forståelse av verden. Filosofien er altså indirekte tuftet på jobben fra jordmødre. Man kan bli ettertenksom av mindre.

Jordmor må være en av de siste titlene vi har som ikke er kjønnsnøytral, og der de som bærer den gjør det med stolthet. Nå vil jeg ikke at denne teksten skal bli en debatt om dette, det ville vært trist, men ordet jordmor stammer fra en tid da fødselen foregikk på jordgolvet, så ordet bærer med seg noen fint, fra gammelt av. Så får diskusjonen om mannlige jordmødres yrkestittel tas et annet sted. Jeg synes iallfall ordet er veldig stilig.

Da Alf Prøysen skrev den aller fineste julevisa, i 1951, var valget om å ta med Jordmor-Matja neppe tilfeldig av vår nasjonalskald. For hvilket yrke er det man mer enn noe annet forbinder med omsorg, omtanke, vern og beskyttelse av det mest tandre i livet? Jeg kommer ikke på noe annet som gjør dem rangen stridig.

Og Jordmor-Matja hadde sågar en høyst levende modell. Helga Johansen, het hun, og hun jobbet som distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde visstnok tatt imot over 2000 ringsaksokninger da hun pensjonerte seg. Like mange som Gyda. For en helt fantastisk gjeng, jordmødrene.

Jeg takker for meg i år, og ønsker alle lesere, jordmødre og alle som prøver å gjøre en forskjell for andre enn seg selv en riktig god jul. Vi sees igjen utpå nyåret.