Flertallet av dem som bor i nærområdene vil ikke ha det. Den vaklende regjeringsplattformen har hittil klart å seile unna den samme råka. Folket vil heller ikke ha det. Det er mange grunner til dét.

Hvorvidt det skal utredes og bores etter olje i LoVeSe er den tyngste, viktigste og mest symboltunge saken siden EU-striden røsket litt opp i folkesjela. Det er en miljøsak som får debatten om monstermaster til å virke som vennskapelig pludring om hvor noen veistikker skal plantes i jorda.

Det er ikke lenger bare en by mot land-konflikt, ei heller en sak som bare handler om olje versus fisk. Dette oppleves for mange som selve lakmustesten på hvor vi vil med dette landets fremtid, og om vi skal tenke kortsiktig eller i tidsperspektiver som går langt utenfor neste stortingsperiode. For mange er det den viktigste innenrikspolitiske saken på flere tiår.

Les også Egons kommentar: «Si meg, må jeg true med mamma?»

Det store spørsmålet tilknyttet en konsekvensutredning av LoVeSe har vært hvor Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet kommer til å lande, fordi et samstemt, partipisksvingene AP i lag med Høyre og Frp vil være i stand til sodomere hele havbunnen med så mange borerigger de vil utenfor disse områdene, med loven i hånd.

Det perfekte med denne saken er at man ikke trenger å stoppe verken norsk oljeindustri eller legge ned arbeidsplasser ved ikke å vedta boring der, syrlig og presist påpekt i en kommentar denne uken fra VGs Frithjof Jacobsen. Jacobsens analyse er både morsom og god, og sannsynligvis et speil av det som i disse dager skjer på bakrommet i Arbeiderpartiet.

Støre kan således bli mannen som «redder» LoVeSe fra petroleumsnæringens fossile trussel, til tross for at han aldri, på noe tidligere tidspunkt, har ytret annet enn at han fryktelig lyst til sjekke ut mulighetene for dette.

Hittil har han hatt både LO og sin gamle sjef Jens Stoltenberg med på laget. Men det har skjedd noe i kongeriket. Og det handler om fisk, akkompagnert av en liten dose nasjonalromantikk. I valgåret 2017 er det ikke bare å seismikkskyte seg til en valgseier.

Man skal ikke langt tilbake i tid før fisk var noe man sørpå, og i store deler av spesielt det urbane Norge, så på som noe litt eksotisk man drev med på Vestlandet og i Nord-Norge.

Les også Egons rapport fra Yttersia: «Svømmende gullbarrer rett utenfor stua vår»

Det var jo en slags bevissthet om at dette også bidro med en fin klunk penger i statskassa, men odøren rundt mye som handlet om fisk, hadde et slags slør av harry kultur og rural sjarkromantikk ved seg.

Også her i Nord-Norge har man i sentrale strøk hatt et litt fjernt forhold til fisk. Det er noe fiskebøndene driver med, liksom. I dag er det svært annerledes. Fisk har blitt kult. Fisk har blitt hipt. Fisk blir assosiert med arbeidsplasser, næring og god mat.

Med rette, og det skulle da pinadø bare mangle. Grunnene til dette mentale ham- eller sporskiftet er sammensatte. Én sak er at offshorebransjen har kunnet skilte med mye høyere lønninger, bedre arbeidsforhold, bedre lugarer og en tryggere tilværelse enn hva fiskeriene har kunnet skilte med.

Dette har endret seg betydelig. Ikke i betydningen at fiskeryrket har blitt noe for feige latsabber, det er fortsatt et knallhardt yrke som på ingen måte egner seg for alle, men fiskeflåten har jevnt over forbedret seg, utstyret er bedre og mer effektivt, sikkerheten har blitt bedre, værmeldingene er mer nøyaktige.

Og bortsett fra noen dupper i prisene på torsk (i 2009 og 2013) er det i dag et lønnsomt arbeid, og dermed også en relevant yrkesvei å gå for unge folk, som dermed sikrer etterveksten.

Parallelt med dette har det blitt jobbet godt og ambisiøst fra forskjellige aktører i bransjen. Restaurantbransjen (som ironisk nok lever godt på velfylte lommebøker av vår oljerikdom) og sjømatnæringen spiller vegg med hverandre, og etterspørselen etter sjømat synes å være ustoppelig.

Bocuse d’Or vinnes av nordmenn med både skrei, kongekrabbe, laks og sei på menyen og det vi før kalte høyrygg av torsk pakkes inn i forlokkende emballasje og omdøpes til torskeloins. Ikke minst har de mektige og – enten vi liker det eller ikke – trendsettende matvarekjedene fylt opp hyllene sine med mengder av sunn sjømat.

At fisk er sunt har vi jo visst siden Ingrid Espelid Hovig manet det repeterende frem på norske TV-skjermer, men det er annerledes nå. I stedet for å kjøpe knekkebrød, pølser, brød og bacon med Omega-3 kan vi heller spise fisk. Og det verste av alt er at det smaker godt også.

Det er ikke lenger noe man stapper i seg fra mandag til torsdag for å unngå hjerteinfarkt, men noe man gjerne også serverer til fest.

I tillegg har kampanjer som «feskesprell» (sjømat til barnehager), «holde torsken» og servering av fisk til alt fra idrettsturneringer til seminarer for voksne slått bra an. Det eksotiske med fisken ivaretas også ypperlig av forskjellige aktører. På Buktafestivalen i Tromsø bruker de slagordet «Rock, øl og sjømat», med stor suksess.

VM i skreifiske er utsolgt hvert eneste år, og det handler om langt mer enn bare å lande den største skjeggbølla fra havet. Og vi bikker i tillegg en ny rekord for eksport av sjømat hvert eneste år.

Jo da, oppdrettsnæringa er selvsagt en solid del av disse tallene, men likevel (og kan vi være så snill ikke avspore denne debatten til dette akkurat nå? Takk). Fisk har blitt kult. Man kødder ikke lenger med fisk.

Og akkurat som tegner Odd Klaudiussen har tegnet en klassisk høtt (verdens tøffeste redskap) krumbøyd over en smartphone, er fisken i ferd med bokstavelig talt å spise seg inn i det moderne Norge.

Dette ser det ut til at Arbeiderpartiet er i ferd med å få med seg. Selv LO-leder Gerd Kristiansen virket ikke like bråkjekk og fremoverlent på at vi absolutt må konsekvensutrede LoVeSe sist jeg så henne på TV.

Stadig flere i sekkeposten «folk flest» begynner også å danne seg en oppfatning av at de nære kystområdene - hvor vi har tilgang til enorme mengder bærekraftig, selvproduserende og sunn mat - er noe vi bør og skal vi verne mot både seismikkskyting og risikofylt boring etter fossilt brennstoff. Ikke der.

Kampen om et oljefritt LoVeSe er ikke vunnet ennå, men motstanden begynner også å gjøre såpass vondt i de indre gemakker på Youngstorget at det er vanskelig å se at det skal bli flertall for dette på det nye, sammensatte Stortinget etter valget i høst.

Det er gode nyheter for skreien, som i skrivende stund begynner å sive ned langs kysten vår fra Barentshavet.

I hvert fall for dem som klarer å overliste fiskerne.