Som nordlending bosatt i Nord-Norge i 45 år er det ikke fritt for at jeg kaller meg patriot. Virkelig, jeg elsker landsdelen min, og jeg kan helt sikkert oppfattes som trøttende sjarkromantisk og slitsomt ramsalt av både søringer, sambygdinger og folk i nord. Jeg ser den.

Her er vi neppe noe spesielt unike i nord. Patriotisme knyttet til geografi er vel så sterk i andre deler av landet. Trøndere, bergensere, andre vestlendinger, østfoldinger osv.

Det finnes sikkert til og med dem som elsker og føler tilhørighet til Oslo, for alt jeg vet.

Patriotisme og kjærlighet til hjemplass, landsdel og nasjon kan være sunt. Å verne rundt det nære ligger nedfelt i genene våre, og det er en universell greie. I det siste har jeg sett noen sunne og bra eksempler på patriotisme her i nord.

Da Mack ble pælmet ut av Rema 1000, og i hvert fall i så stor grad at det fikk direkte følger for dem, slo store deler av landsdelen kringvern rundt bryggeriet.

Kunngjøringen fra Mack om at de nå må kutte 25 prosent av de 124 årsverkene de har, som direkte følge av Remas såkalte bestevenn-kampanje, har ikke gitt matvarekjeden så mange nye venner i Nord-Norge generelt, eller Tromsø spesielt.

Ikke kødd med bryggeriet vårt. Sunn, betimelig og forståelig patriotisme man skal ta på alvor og lytte til.

Vernet av Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) har også vokst frem som en del av en patriotisme. Når administrerende direktør i Norsk olje og gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, sier til iTromsø at det er «En demokratisk utfordring at en liten minoritet blokkerer for konsekvensutredning av LoVeSe», snakker han om flertallet på Stortinget, men ignorerer bevisst at for eksempel samtlige kommuner i Lofoten nå sier nei til både konsekvensutredning og boring i disse områdene.

Og folk blir forbanna når deres standpunkt fremstilles som naiv trasshet og miljøhysteri, og at man ikke skjønner næringspolitikk «der oppe».

At det er nettopp næring som er poenget her; fornybar og sunn fiskeri- og turistnæring som gir forsiktige og bærekraftige avtrykk, målt opp mot kortsiktig økonomisk doping med en enorm risiko. Da blir folk forbanna.

Ikke kødd med fisken, fuglene, hvalene og havet vårt. Det er vi som bor her, og vi har klart det fint i flere tusen år. Ligg unna. Sunn, betimelig og forståelig patriotisme man skal ta på alvor og lytte til.

Og vi ser det rundt om, i det fatale mageplasket av en kommunereform, der man først håpte at folket skulle være enig i den sentrale maktas sammenslåinger.

Når folket i et stort antall kommuner ikke vil, reiser de bust straks det snakkes om tvang fra makta i hovedstaden. Samme med de lokale politikamrene, og de mindre og lokale sykehusene.

Ikke kødd med sykehuset, fødeavdelinga, lensmannen eller kommunen vår. Sunn, betimelig og forståelig patriotisme man skal ta på alvor og lytte til.

Og det er helt rett å stille spørsmål ved hvorfor hovedstadspressa ikke gidder å skrive og rapportere fra den tilbakelagte uka med Arctic Frontiers her i byen.

De virkelig store spørsmålene knyttet opp mot miljø, næringskonflikter og utstaking av fremtida, burde være interessant, selv for de forhenværende riksavisene som nå har lagt ned sine kontorer i Nord-Norge.

Og da blir arrangører, deltagere og publikum i nord både indignert og oppgitt. Sunn, betimelig og forståelig patriotisme man skal ta på alvor og lytte til.

Patriotisme kan også være farlig, bare se på hva som skjer i USA i øyeblikket, som jeg minst hvert tiende minutt blir urolig av å tenke på.

Vi har også et Europa som virker mer uforutsigbart enn på flere tiår, og som knirker og knaker i sammenføyningene.

Jo mer «de andre»- og «oss»-tankegods som postuleres, desto mer spisses motpolene, i verste fall over i den brunspraglete, urokkelige og kompromissløse retningen.

Likevel må vi ikke bli så hårsåre og selvhøytidelige at vi ikke tåler noe kritikk. Når Roger Ingebrigtsen fra Agenda Nord-Norge poster en indignert tekst på Facebook og furter over at den nordnorske filmen «Kings Bay» fikk dårlig kritikk i VG, og insinuerer at dette har noe med nord/sør å gjøre, er vi over en patriotisme jeg ikke kjenner meg igjen i.

«Drit i dårlig anmeldelse i VG. Denne filmen bidrar til å bevisstgjøre oss på at vi lever i et av verdens viktigste geopolitiske hjørner», som Ingebrigtsen skriver.

Vel, jeg driter ikke i filmanmeldelsene til Morten Ståle Nilsen i VG. Faktisk stoler jeg på ham. Og anmeldelsen det sutres over omtaler sågar naturen og byen Tromsø i svært rosende ordelag.

Han liker bare ikke filmen. Og jeg tror filmen ville blitt akkurat likt behandlet av ham om handlingen var lagt til, la oss si, København. Eller Oslo. Masse filmer fra og i Oslo har blitt beinhardt slaktet av nettopp Oslo-pressen.

Det lages faktisk et og annet i nord som ikke nødvendigvis er genialt. En gang så jeg for eksempel en dårlig film fra New York. Og jeg elsker New York, det er ikke dét.

Jeg husker også (smertelig) da TIL – enormt overraskende – tapte cupfinalen mot Hødd i 2012. Da ble det også messet fra flere hold at vi måtte være stolt av laget, at sølv ikke var nederlag og at det nå var viktig å stå bak «Gutan».

Jeg skjønte aldri dette, for jeg og mange andre var både forbanna, skuffet, knekt og flau. Fordi vi er patrioter. Ikke fordi vi ikke er det.

Folk i distriktene, og særlig i det høye nord, er veldig glad i å snakke om en mur rundt Oslo, at om den hadde blitt bygget, så er det på innsiden de første kloremerkene hadde kommet.

Mon dét, spesielt maten er jo sjelden produsert midt i byene. Men et sted må også sentralmakta være. Jeg tror ikke Stortinget passer midt på Hardangervidda, og når vi først skal ha et slott, trenger det ikke ligge på Jæren eller i Lyngsalpene.

Og mange har nå engang lyst til å bo i by, meg selv inklusivt, og jeg elsker altså både havet, fjellene og viddene. Til det slitsomme.

Jeg tror således de færreste ønsker at vi skal bygge en mur mot det sørlige Norge, stille oss på toppen av den og «høtte» med nevene mot de helvetes søringan.

Og vi vil sannsynligvis ikke lykkes i å få dem til å betale den for oss heller. Jeg har i det hele tatt liten tro på murer som politiske virkemidler, enten de bygges med murstein og betong, eller postuleres som patriotisk retorikk.

Derfor må vi heller rive dem ned, både på den fysiske slagmarka og inni hodene våre.