Det er kanskje litt tidlig å skrive en tårevåt og dypt emosjonell nekrolog, der jeg hulker og bærer meg over strømmetjenestegigantens død. Det er likevel ikke usannsynlig at man må komme til å gjøre det en dag.

Jeg tror uansett det blir lite tårer den dagen det skjer. Nostalgien og emosjonene er for svake til dét.

Det er helt merkelig å se hvor fort den teknologiske utviklingen har gått. For ti år siden syntes jeg en iPod var den mest fascinerende oppfinnelsen i homo sapiens’ historie.

I dag tror folk at du har gjort innbrudd på teknisk museum, om du blir fersket i å bruke den offentlig. For det er strømmetjenestene som dominerer hele dette markedet.

Jo da, det er en og annen gammel stabeis som fortsatt insisterer på å kjøpe CD-er, og noen romantikere som nekter å gi slipp på vinylformatet (jeg kjenner opptil flere av disse raringene), men strømming er uansett den foretrukne måten å spille musikk for de aller fleste her, og i dette universet er Spotify så ledende at det knapt kan kalles noen reell konkurranse med de andre.

«Derfor kan Spotify gå konkurs», lokket nettsiden e24 leserne sine med mandags morgen. Man kunne høre hylene fra folkedypet. Det har lenge vært kjent at Spotify ikke tjener penger. De har derimot masse gjeld, og denne er nå på ikke ubetydelige 8 milliarder kroner. «Det er ikke så mye, hvis du bare sier det fort», som moren til en kollega av meg brukte å si om store pengesummer.

Isolert sett er det selvsagt fryktelig mye penger, men det er lite trolig at Spotify går konkurs med denne gjelden, simpelthen fordi de er så svimlende digre i markedet, at de nok lett hadde cashet det inn om de hadde solgt seg på frie marked.

Spotify er så store at selv en gigant som Apple er å anse som miniputt i strømmemarkedet. Mens sistnevnte har i underkant av 20 millioner brukere, kan Spotify skilte med over 100 millioner.

Tidal (som kjøpte opp norske WiMP) har 4,2 millioner kunder. Den store forskjellen er at Spotify også tilbyr en gratisvariant, der du frivillig kan velge å bli sinnssyk ved å godta å bli eksponert for dypt enerverende reklame mellom låtene.

For latterlige 99 kroner i måneden slipper du, og det er 30 millioner som har valgt å betale for å slippe. Et familieabonnement koster 150 kroner måneden. 70 millioner gjerrigknarker lar likevel være.

Markedsposisjonen til Spotify som størst og ledende er dermed udiskutabel. Det er derfor jeg tar meg i å tenke på nyheten om at Spotify er på randen av konkurs sannsynligvis bare er tullball, eller «fake news» (som det så populært heter om dagen), og dette er en nyhet Spotify selv tjener på.

For nå gråter de for den syke børsmoren sin, ved å antyde at den enorme gjelden skyldes at de må betale så fryktelig mye penger tilbake til plateselskapene og artistene.

Man si mye om Spotify. Ja, de er ledende. Ja, de har på mange måter den mest brukervennlige tjenesten. Ja, de har flest titler tilgjengelige. Ja ja ja. Men du må sannsynligvis hete Kyrre Gørvell-Dahll, eller gå rundt i en kjole av kjøtt og kalle deg Lady Gaga, om du noen gang har hatt behov for å føre inntektene fra Spotifys utbetalinger på selvangivelsen din.

Da jeg intervjuet Sivert Høyem for et år siden, en artist som trekker fulle hus over hele landet, og som har flere millioner avspillinger på Spotify, lo han bare hånlig da jeg spurte om han merket noe til inntjeningene fra strømming.

Men plateselskapene tjener mer på dette enn de gjør om folk laster ned og deler filer gratis. Derfor er de sjeleglade for å ha Spotify og noen av de andre småtassene med på laget, selv om et og annet plateselskap nekter å være med, og artister som Adele og Neil Young (i perioder) nekter. Selv The Beatles, AC/DC og Metallica er tilgjengelig der nå, artister som lenge sto utenfor og nektet.

Og hvor alvorlig ville det vært om Spotify bukket under? Tja, man ville mistet noen spillelister, men det hadde ikke vært det samme som å miste platesamlinga si i en brann eller en vannlekkasje. Og man hadde jo bare byttet Spotify med en annen leverandør. Strømming kommer til å finnes åkkesom.

Og selv om sånne nostalgikere som undertegnende ville svevd på litt ondsinnet skadefryd, kommer vi aldri til å havne tilbake der vi var, at brorparten kjøper fysisk musikk til flere hundre kroner per utgivelse. Det toget har gått for lenge siden.

Derfor er tegninga til Odd Klaudiussen mer å anse som en våt drøm for nostalgiske purister, som fortsatt går rundt og håper at strømming – som ved et under fra oven – skal gå opp i røyk og forsvinne, mens de gamle formatene gjør comeback og tar over og gjør eierne av dem til konger igjen.

Så kan man samtidig tillate seg å undres over hvor krise det virkelig er i Spotify, når det nylig ble klart at de skulle opprette et nytt hovedkvarter på Manhattan, med over tusen ansatte.

Ganske offensivt fra en bedrift på konkursens rand iallfall.