Jeg har bestandig vært elendig til å fullføre ting. Mitt første minne om dette er da vi drev og bygde ut huset, barndomshjemmet mitt. Tror jeg var 6 år. Det var masse plank til overs, og jeg hadde lyst til å sette opp ei hytte i skogen nedenfor huset.

Faren min ga meg byggetillatelse, og jeg ga meg i kast med bæring av material, og ble utstyrt med en neve spiker og en liten hammer.

Denne hytta ble et evighetsprosjekt som mer og mer transcenderte seg fra å være en liten drøm om å lage ei kul hytte i god Hakkespett-ånd – man var jo tungt belest i Donald & cos verden – til å bli et sant mareritt.

Jeg fikk hamret ned noe som lignet et gulv, og så begynte jeg på en av veggene før jeg, bokstavelig talt, møtte kvist. Da det ble vinter, forsvant «hytta» under snøen, men til våren dukket den opp igjen.

Prøvde meg på noen planker til, men ga fort opp. Utpå høsten ble skiten brent i et bål med masse annet rask.

Hytta som aldri ble noe av var ikke noe problem, men jeg husker likevel hvordan samvittigheten gnagde. Følelsen av å ikke fullføre noe var fortærende, og synet av makkverket nedi skogen fylte meg med stadig ubehag.

Et skikkelig flaut i-landsproblem, jeg ser selvsagt den, men dette var bare en begynnelse.

Senere skulle akkurat det samme fenomen hjemsøke meg på en rekke felt. Søknader jeg aldri fikk sendt inn. Selvangivelser og regnskap som aldri ble levert. Esker med brev, kvitteringer og annet rask som aldri ble ryddet i.

Telefoner som aldri ble tatt. Brev som aldri ble skrevet. Regninger som aldri ble betalt. En lekk kran som aldri ble fikset. Et stereoanlegg som aldri ble montert. Teknisk utstyr som ble liggende i emballasjen. Abonnement som aldri ble stoppet. Turer som aldri ble bestilt. Daglige gjøremål som ble skjøvet foran meg, mens jeg prioriterte langt mindre viktige oppgaver.

Denne helt enorme udugeligheten har fulgt meg hele livet, og har flere ganger sendt meg inn i alt fra stygge inkassosaker, brutte avtaler og selvforakt. Og det volder meg fortsatt masse problemer, selv om jeg har blitt litt bedre til å deale med det med årene.

Jeg tror ikke det er noe unikt med meg overhodet, ikke i denne sammenhengen heller. Jeg er bare litt dårligere enn mange andre. For dette er et problem mange nok kjenner seg igjen i.

Jeg har dessuten vært så heldig å ha ei helse som heldigvis har tillatt meg å strekke strikken hardt med ekstrajobbing, for å finansiere og betale for å holde de verste og selvforskyldte demonene på avstand.

Å betale for å slippe unna, i stedet for å ta tak i selve idiotien, har bedrøvelig ofte vært oppskriften for å løse opp i problemene.

Det er ganske merkelige greier. Oppi hodet sier alle hjerneceller fra om at det bare er å ta tak i alt sammen, og stundom gjør man det også.

Å skrive lister er bra. Skrive lister og stryke ut etter hvert som de plagsomme gjøremålene blir ekspedert unna. Det er ren Tetris for sjela. For hele greia er grunnleggende banalt og dust.

Man vet at det er galt, men man velger likevel å utsette pliktbasert småplukk, til fordel for noe man finner mer underholdende, morsomt og utfordrende. Gjerne også noe som tar mye mer tid og krever mer energi enn det man burde gjort først.

Denne uka så jeg for første gang at dette hadde et navn, vi er jo blitt så gode på å lage diagnoser på alt vi finner problematisk. Prokrastinering, heter det. Eller utsettelsesadferd, som er litt mer betegnende.

«Å utsette eller forsinke noe man har bestemt seg for å gjøre. Utsettelsen gjøres selv om personen vet at dette er uheldig. Av denne grunn har prokrastinering noe irrasjonelt over seg […] Vanemessig utsettelse har bare negative følger».

Lystig lesning. Jeg er prokrastinerer, altså er jeg irrasjonell. Ich bin ein Prokrastinator.

I forbindelse med den inneværende Folkehelseuka snakket herværende avis med en ekspert på området. Professor i psykologi ved UiT, Catharina Elisabeth Arfwedson Wang, har forsket på fenomenet, og kunne takk og lov komme med noen velmenende råd, på en forelesning for studenter. Disse var som følger:

1. Den blå ballongen. Se for deg at du putter de negative tankene i en blå ballong og sender dem bort.2. Esken. Skriv fysisk ned på en lapp de negative tankene. Lappen legger du i en eske og låser den.3. Den gule blomsten. Gå en tur og fokuser bevisst på andre ting. Rett oppmerksomheten din utad og ikke innad. Bestem deg for å legge merke til blomster, dyr og andre ting i naturen.4. Positiv. Sett deg ned på kvelden og bruk noen minutter der du tenker over, og skriver ned, positive ting som har skjedd i løpet av dagen.

Jeg skal altså heller prokrastinere livskiten ut av meg selv og mine omgivelser herfra til Moskva før jeg begynner å installere det indre sjelslivet mitt med imaginære blomster, esker og blå ballonger.

I motsetning til Arne Bendiksen vil jeg ikke ha en blå ballong, og slettes ikke en med hatt og nese på, ei heller gå turer etter gule blomster og alskens dyr. Og de eneste eskene som skal inn i min indre kamp mot utsettelsene er mennesker. Det er irrasjonelt nok fra før.

De av oss som sliter med å utsette ubehageligheter er nok ikke en liten og eksklusiv gruppe folk som trenger å pynte oss med vanskelige begreper, og vi trenger ikke pludrete råd som får et syra seminar under Alternativmessen til å fremstå som grunnleggende innføring i gangetabellen.

Vi trenger ikke et parallellunivers, eller dårlige unnskyldninger i form av diagnoser og fiffige fremmedord som ikke engang finnes i ordboka. Vi trenger å skrive lister, samt å skjerpe oss.

Så rakk jeg heldigvis deadline i dag også, til tross for gjentatte utsettelser, og alskens utenomsportslige aktiviteter i løpet av dagen. Og ingen dyr, blomster eller blå ballonger var med i prosessen.

Dette begynner å ligne noe.