Dette må alltid være frivillig, og for min del må du gjerne la være å gi med hvilken begrunnelse du vil. Vi lever – heldigvis – i et fritt land.

NRK har laget en dokumentar som – igjen – setter tigging på dagsorden. Dokumentaren er et resultat av klassisk, god og grundig gravejournalistikk. Og den avdekker grusomheter utført på norsk jord, av utlendinger.

Jenter som blir tvunget til å selge sex, omfattende salg av narkotika og avdekking av bander som utnytter mennesker til egen vinning, og som på det mest nedrige og patetiske skryter av det i sosiale medier. Det var direkte vondt å se på.

Den kriminelle aktiviteten til denne bedritne gjengen settes også i sammenheng med tigging. Mye av det stemmer nok. Bakmenn som kontrollerer livene til dem som tigger tvinger de samme hjelpeløse folkene til å selge seg, noen av dem sågar i nær familie til ofrene. Man skal være bra avstumpet for ikke å bli emosjonelt berørt av bildene.

Livredde, lutfattige, rotløse mennesker helt uten noe håp om fremtid eller eget liv, subbende duknakket langs gatene i møkkete klær, med uttrykksløse ansikt, i det landet som år etter år toppes som det beste landet å leve i.

Det rikeste landet. De lykkeligste folkene. Verdens beste land. Det gavmilde folket, som hvert år gir opp mot en kvart milliard til et veldedig formål, via TV-aksjonen. Fredsnasjonen. Rause Norge og nordmenn.

Nå igjen kommer formaningene om at tigging må forbys. Og det er ikke bare fra reaksjonære gærninger i ekstreme miljø. Det er folk langt inn i det politiske sentrum som mener dette. Fremskrittspartiet mener vi skal forby tigging. Vi har en statsminister som mener det samme.

Heldigvis har hun fornuftige motkrefter i partiet sitt, ikke minst her i Tromsø. Tidligere ordfører Jens Johan Hjort (H) har før talt Høyre-pavene imot på dette området. Nå gjør også Erlend Svardal Bøe fra samme parti det.

Og vi har et politisk ungdomsparti, Senterungdommen, som på en bølge av nasjonalistisk bris, fra friske meningsmålinger til moderpartiet, får seg til å mene at tigging skal være noe forbeholdt norske nordmenn.

Har vi ikke lært noe? Jeg tror uansett kreftene i Senterungdommen er de som er nærmest i å innrømme hva dette står i. For det er ikke tigging som er problemet. Det vet vi jo. Og når man i fullt alvor mener at tigging skal vurderes etter hvilken farge du har på passet ditt, sleper vi den norske folkesjela tilbake i det grumset vi dessverre ikke skal langt tilbake i tid for å finne restene av.

Norge og nordmenn er flinke til å fremheve seg selv som menneskerettighetens apostler, og vi fordømmer de nasjoner og grupperinger som ikke respekterer grunnleggende rettigheter og behov som er svøpet inn i FN-flagget og gullkantede ord fra Jon Blund. «Alle barn har rett til _____» (fyll inn rettigheter).

Men også Norge har drevet med folkemord, attpåtil på norsk jord. Med staten og grunnlovens velsignelse. Romanifolket har blitt utsatt for noen av de systematisk styggeste overgrepene i nyere, norsk historie. Selv i undertegnedes levetid. Og jeg er «bare» 45 år.

På 1800-tallet, frem til midten av 1900-tallet, ble de sett på som en kriminell, degenerert og etnisk underlegen rase; ikke bare av mannen i gata, men også av den norske grunnloven. I 1928 var fengselslegen Johan Scharffenberg den som tok bladet fra munnen og, via flere avisinnlegg, lanserte nødvendigheten av – det han kalte – «å stoppe tilsiget av defekte mennesker inn i den norske befolkningen».

Han var bekymret for at disse undermenneskene skulle formere seg med etniske nordmenn og dermed skape bastarder av kriminelle halv- og kvartnordmenn. Han mente det eneste fornuftige var å foreta ei statlig tvangssterilisering av romanimennesker. I 1934, året etter Hitler kom til makta i Tyskland, innførte Norge «Loven om adgang til tvungen sterilisering».

Loven ga norske myndigheter fritt leide til å tvangssterilisere personer de mente var enten åndssvake, sinnssyke eller sedelighetsforbrytere. Det egentlige bakteppet var likevel å forhindre romanifolk å føde nye barn på norsk jord, og især å blande genene sine med nordmenns.

Generalsekretær i Misjonen, Ingvald Carlsen, som på statens regning nedtegnet jussen og ordlyden, var fra seg av lykke. Som han sa, da vedtaket endelig forelå: «Nå skal vi hjelpe disse samfunnets ulykksalige individer. Hjelpen er at forebygge at slike vesener blir født». Vesener, altså. Ikke engang mennesker.

De lå heller ikke på latsiden i å utøve loven i praksis. I den fryktelig mørke boka «En landevei mot undergangen» (1996) anslår forfatterne at minst 500 romanikvinner ble tvangssterilisert med hjemmel i steriliseringsloven.

Ytterligere 250 ble tvangssterilisert utenfor lovens rammer, på såkalt «medisinsk grunnlag», et grunnlag som for øvrig aldri ble brukt på etniske nordmenn. Det var kirka og psykiatrien som i lag dro lasset til denne etniske rensingen.

I FNs folkemordkonvensjon, som sågar er en del av norsk lov, defineres folkemord under fem forskjellige punkter. Punkt 4 lyder slik: «Det er folkemord å iverksette tiltak for å forhindre nye fødsler innenfor en gruppe mennesker».

Det er derfor ingen grunn til ikke å kalle tvangssteriliseringene av romanifolket for noe annet enn et reelt folkemord, gjort på bakgrunn av utilslørte, rasistiske kongstanker om rene norske geners fortreffelighet. Akkurat slik nazistene jobbet mot sitt germanske drømmerike.

I 1977 ble den siste romanidama tvangssterilisert i Norge. Da var jeg 6 år. Om moren min hadde vært romanidame er det dermed ikke sikkert jeg ville ha blitt født. For at den norske stat juridisk hadde bestemt at den ikke ville ha DNA-et hennes og mitt flytende i det felles norske genbassenget.

Er det den tvilsomme arven etter dette vi nå ser piple opp i strie, brune strømmer fra de ungdommelige hirder under Trygve Slagsvold Vedums føtter?

Jeg vet ikke. Men jeg klarer ikke å fri meg fra den ekle tanken, når det i realiteten er tiggere fra Romania, mange av dem med slektsbånd til ofrene for dem som opplevde det tause folkemordet utført på norske sykehus og legekontorer, som vil rammes av forslagene deres.

Vi kan helt sikkert påpeke sammenhenger med bakmenn og tigging. Men den kriminaliteten de driver med har vi allerede et lovverk mot. Det er straffbart å være hallik, og å kjøpe sex. Det er straffbart å selge narkotika, og å kjøpe narkotika.

De nordmennene som benytter seg av tilbudene, og ruser seg på stoffet og misbruker jentene, er dessuten den egentlige byllen i denne illegale og uønskede organismen NRK har avdekket.

Vi trenger ikke et lovverk i lovverket. Men vi trenger å være tydelig i hvilken retning vi ønsker å skyve samfunnet vårt mot. Å nekte folk å be om hjelp – enten det er utlendinger eller nordmenn i nød – er ikke i den retningen.

Vi burde ikke snakke om nasjonalitet eller etnisitet når det gjelder retten til å be om hjelp. Og vi burde være anstendige nok til ikke å forby det.

Hvis ikke vil fremtiden dømme vår samtid like hardt som vi i dag har all grunn til å gjøre med vår egen fortid.