(Foto: Tegning av Odd Klaudiussen)

Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

1 / 1

«Å forby eller ikke forby, det er spørsmålet»

Kommentaren

Skal man forby religiøse plagg i Norge? I skolen? På høgskoler og universiteter? I det offentlige?
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Disse spørsmålene raser med jevne mellomrom i offentligheten. Noen fra etablerte kommentatorer, noen som kommentarer til kommentatorene, andre fra lenger ned i kommentarfelt som ikke gang trenger å handle om det (av typen «Det der var aldri offside. For øvrig synes jeg at nikab og hijab skal forbys og alle muslimene skal kastes på havet»).

Så det opptar folk. Men jeg synes selv det er vanskelig. Det er i det hele tatt mye skråsikkerhet på dette feltet (også), med påfølgende steile fronter.

Selv synes jeg dette er vrient, og i et forsøk på å tilnærme meg et standpunkt, har jeg prøvd å rydde i kaoset og skjære det ned til det prinsipielle, slik man iallfall bør bestrebe.

Mitt utgangspunkt er at jeg ikke er religiøs selv. Jeg er ikke døpt, sogner ikke til noe, har aldri gjort det, og kommer sannsynligvis heller ikke til å gjøre det.

Jeg vokste likevel opp i et offentlig Kristen-Norge, ble ufrivillig utsatt for kristen formålsparagraf i skolen, og levde stort sett ganske greit med det, selv om jeg både så og opplevde religiøse overgrep (i den åndelige kategorien) av mer eller mindre alvorlig grad.

Men jeg har alltid tilhørt miljø der toleransen har vært bærebjelken i den åndelige og etiske orienteringen mot resten av verden. At man skal akseptere annerledes tenkende, annerledes troende og andres kulturelle uttrykksmåter.

Og at man samtidig skal stå opp og snakke mot autoriteter når disse utfordrer nettopp denne friheten, både til dem rundt meg og meg selv. Og at man ikke skal vende ryggen til ondskap eller finne seg i å se på at andre blir behandlet nedlatende av dogmatiske autoriteter som misbruker makt.

Det har historisk sett vært mange av disse i religiøse miljøer, og holdningene lever dessverre fortsatt i beste velgående mange steder. Særlig kristendom og islam har påført mange uskyldige og fine mennesker masse ufortjent faenskap og uopprettelig, ødeleggende undertrykkelse, bare for at de ikke har villet bekjenne seg til deres tro, ironisk nok med påståtte – og sånn passe troverdige – hensikter om nestekjærlighet og omsorg for dem som har blitt rammet.

Jeg mener voksne folk skal få lov å gjøre mer eller mindre hva de vil, så lenge de ikke skader noen som ikke vil være med på det. Det gjelder i grunnen alle felt. Voksne er gitt en tillit og myndighet fra landet, og tillates en kontrakt fra samfunnet som gir oss grunnleggende rettigheter og friheter. Disse har også utvidet seg i takt med at samfunnet vårt hare blitt stadig mindre religiøst og mer sekulært.

Kirke og moské har alltid motarbeidet slike endringer, og når de til slutt har endret holdningene, er det alltid lenge etter samfunnet for øvrig, og med betydelig motvilje. Det religiøse har forfektet motstand mot seksuell frigjøring (herunder alt fra andres legning til sex utenfor ekteskap.

Tvangsekteskap for å berge familiær ære, og ikke havne i skammen, var ikke uvanlig i Norge i generasjonen over meg. Det var besynderlig mange som fikk barn etter bråkjapt gjennomførte bryllup og bemerkelsesverdig korte svangerskap), selvbestemt abort, likestilling og andres tro eller mangel på sådan.

Når det gjelder omskjæring av barn, er det noe jeg lenge har engasjert meg i og mot. Flere jødiske og muslimske foreldre hevder fortsatt sin rett til å skjære i friskt vev på kjønnsorganene til guttebabyene sine. Av hensyn til religiøst forankrede tradisjoner.

Det må de slutte helt med, og derfor vil jeg forby det. Barn skal beskyttes. De skal også slippe å påtvinges eksplisitt religiøse plagg, og å forby det i grunnskolen er noe jeg derfor applauderer. Å snakke om frihet her meningsløst.

Barn skal gå på skole for å leke, lære og bli integrert i samfunnet, uansett hvilken bakgrunn eller sosiale kår du kommer fra. Deres frihet og krav til dette er viktigere enn både foreldrenes tradisjoner og deres sekundære behov.

På samme vis provoserer det meg ditto voldsomt når Jehovas vitner drar rundt på barna sine, banker på dører og prøver å selge blekka Vakttårnet. Barn burde få slippe å dras inn i slike settinger.

De sterkest troende har heller aldri hatt spesielt bra humor, og har stort sett reagert på satire mot dem selv med harme. Her har også det sekulære samfunnet virket oppdragende på dem, selv om det fortsatt er muslimer som i fullt alvor mener det er innenfor anstendighetens grenser å drepe folk som har tegnet en profet.

Da kjenner jeg trangen til å bære en T-skjorte med nevnte tegning på brystet, bare for å være barnslig, og å si at dette gjør jeg akkurat som jeg vil med. At det handler om min frihet, og ikke deres tullete hårsårhet og hysteriske krenkelsesvanvidd å gjøre.

Og nettopp dette å kle seg opp i hva man vil er også noe jeg liker med å bo i et fritt land. Derfor river jeg i stykker/sletter en invitasjon der jeg blir fortalt hva jeg skal på meg under arrangementet. For jeg vil bestemme dette selv, selvsagt innenfor rimelighetens grenser.

I det offentlige og på jobb forventes det at man har på seg noenlunde akseptable klær. Noen yrker mer konservative og uniformerte enn andre. Ordensmyndigheter og folk som jobber i domstolene er nøytralt kledde, noe jeg heier på. Samme at programledere på TV ikke bærer religiøse symboler.

Derfor må det være straight at en arbeidsgiver ikke vil tillate religiøse symboler på sine ansatte, selv om en hijab («skaut») eller et kors er noe jeg mener de fleste i et fritt land må tåle å se på andre, voksne mennesker.

Når det kommer til hva voksne folk skal kle seg i når de grå rundt i gatene på fritiden sin, er det friheten til å bestemme selv som trumfer eventuelle mistanker om hvorfor de går sånn som de gjør. Niqab, plagget som vekker mest harme, vekker uforholdsmessig harme blant mange nordmenn, spesielt med tanke på at nesten ingen i landet bruker det.

Å forby det ville gjøre oss til et mindre fritt land. Den rørende omtanken for muslimske kvinner og deres frihet, som legges til grunns for å ønske å røske plaggene av dem, synes dessuten snål og vikarierende, da frykten for hva plagget symboliserer nok er en større drivkraft.

Det er neppe spesielt frigjorte kvinner som går rundt i det, men å påføre dem harmen for alt negativt man forbinder med islam er et bomskudd. Fundamentalistiske og undertrykte kvinner fra Norges mest ekstreme kristne miljøer slipper iallfall dette, selv om det er mer enn nok av historiske eksempler å ansvarliggjøre deres religion for.

Det er muligens provoserende, og det er ditto mulig det er feigt fra undertegnede, men jeg synes altså dette er spørsmål som er utrolig vanskelige å ha bastante svar på. Jeg lander likevel på at voksne folk må få kle seg som de vil, fordi det er en frihet jeg selv ønsker. Da må jeg også tåle at andre voksne gjør det samme.

Jeg var nettopp ei uke i Venezia. Der så jeg to kvinner (i løpet av hele turen) som gikk med nikab, attpåtil samtidig. Og jeg så også flere utspjåkede, mannlige katolikker. Det er mange av dem i Italia.

Jeg måtte tåle begge deler, selv om de alle symboliserer fryktelig mye jeg ikke liker å tenke på. Jeg tror heller ikke de liker musikken til bandnavnene jeg gikk rundt med på mine egne T-skjorter. Men de måtte bare tygge det i seg, de også.

Akkurat slik det skal være, også i landet der jeg selv bor.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: