La oss for en stakket stund se helt bort fra miljøregnskapet i oljeutvinning. La oss ta skikkelig rennafart og drite i CO2-regnskap og følgene av å svi av enorme mengder fossilt brennstoff. Det blir bare dårlig stemning av slikt.

Da kan vi heller se på fiaskoprosjektet Goliat, det første feltet til å produsere olje i den norske delen av Barentshavet. Da Stortinget i 2009 sa ja til igangsetting av Goliat, var det allerede klart at prosjektet ikke ville tåle en lav oljepris. I januar 2009 hadde oljeprisen falt fra 145 dollar fatet til 40 dollar fatet bare på et halvt år (juli 2008).

Likevel var det en voldsom optimisme. Her skulle det bygges, velferd skulle skapes, det skulle dryppe masse på Nord-Norge. Den som intet våger, intet vinner. Og oljeprisen var jo bare nødt til å stige igjen. Det fikk da være grenser for å være realitetsorientert.

Fasiten man nå sitter på står i grell kontrast til den petrofile gledesrusen åtte år tilbake i tid. I skrivende stund er oljeprisen på 57 dollar fatet, og det kan se ut som man trenger en krig et sted for å få den presset opp mot gamle glanstider, men det håper man jo ikke. Man sier det iallfall ikke høyt.

Goliat-utbyggingen skulle stå klar i 2013, og ville koste et sted mellom 28 og 32 milliarder norske kroner. En feilmargin på bare ti prosent ville gitt overskridelser på over tre milliarder kroner, og her hadde man også lagt inn en sikkerhetsmargin på fire milliarder kroner. Eller fire tusen millioner kroner, om du vil.

Å kostnadsberegne slike eventyr ser likevel ut til å være like virkelighetsfjernt som å gå på byen med kredittkort uten å vite hvor mye du har råd til, uten å bry seg om hvem som betaler, og uten å skjønne når du har fått nok. Er det fest, så er det fest. En runde til på alle mann! Virkeligheten og bakrusen kommer tidsnok uansett.

Produksjonen på Goliat kom ikke i gang i 2013, men i fjor. Kostnadene er nå oppe i 50,8 milliarder. Det er en overskridelse på svimlende 20 milliarder kroner. At tre arbeidere ved Hyundai Heavy Industries i Sør-Korea, der deler av riggen er bygget, har dødd under byggingen er en annen kostnad man føyer til, om man ikke bare bryr seg om penger.

Det har også vært en rekke sikkerhetsmessige problemer underveis etter den sterkt forsinkede og fordyrende produksjonen kom i gang. Petroleumstilsynet har måttet stoppe den italienske produsenten Eni, blant annet fordi det har vært mye usikkerhet rundt el-sikkerheten.

Eni ble nylig pålagt å fullføre kartleggingen av mulige tennkilder knyttet til elektriske motorer, der halvparten av dem ikke var undersøkt. Man ønsker nemlig ikke å leke med fyrstikker rundt der det produseres gass og olje. Uansett hvor dårlig tid man har, og uansett hvor store overskridelsene er. Man er, tross alt, ansvarlig.

De siste dagene har det vært enda mer surr og bråk rundt Goliat. Olje- og energiminister Terje Søviknes ga tidligere denne måneden svar på spørsmål fra Stortinget om hvilket fremtidig tidspunkt Goliat regnes med å være lønnsomt. Det første svaret var så sent som i 2019/2020. Beregningene av havresekken var gjort av oljebukken Eni.

Noen uker senere har Søviknes måttet dementere anslaget, og nå regner man med at det først i 2022 er et prosjekt som vil begynne å gi klingende mynt i statskassa. Gitt en snittpris på 50 dollar fatet, vel å merke. Innen 2022 er for øvrig halvparten av olja i dette feltet allerede pumpet opp, og oljefeltene har det som kjent med ikke å fornye seg. Dessuten har samtlige beregninger rundt dette feltet vist seg å være ellevilt gale allerede, så det er all mulig grunn til å være skeptisk til også disse estimatene.

Nå er alt dette bare tall. Muligens litt kjedelige tall til og med. Faktum er likevel at oljeboring i Barentshavet på langt nær er noen garanti til rikdom for AS Norge, og da er altså de miljømessige konsekvensene holdt utenfor.

«Nå må vi kjøre på litt», sa olje- og energiminister Terje Søviknes i mars, og kunne stolt og glad kunngjøre at rekordhøye 102 nye blokker skulle åpnes for leting, med påfølgende – og svært omstridt – seismikkskyting og alt det andre som følger i det oljepiskede kjølvannet.

93 av disse blokkene er i Barentshavet. 30 av dem er for øvrig sentrert rundt Bjørnøya, også kjent som Europas største fuglefjell, men det er en annen sak. Dessuten sier administrerende direktør i Norsk Olje og Gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, at det i det store løp ikke er noe farlig for naturen med ei utblåsning her og der. Det kommer til å gå så bra, så.

Denne uken rant forresten halvannen million liter tungolje ut i havet utenfor Louisiana. Det var den verste utblåsningen siden Deepwater Horizon-skandalen i 2010. Antall kreftforekomster i området rundt, i både USA og Mexico, har øket drastisk siden ulykka. Konsekvensen for fugl, fisk, skjell og annet har vi ikke sett ordentlig enda. Håper det går bra med dem.

Hva noe lignende ville forårsake i de sårbare områdene i Barentshavet, i et av de mest ugjestmilde og ville havområdene på kloden, og der blant annet skreien bor til daglig, kan man jo bare forestille seg. Eller man kan lukke øyne og ører, stikke hodet ned i havbunnen og «bare kjøre på litt».

Og det er ikke engang sikkert det blir penger av det heller. Og det er jo litt dumt. Overskridelsen bare på Goliat er altså nå oversteget med 20 milliarder kroner. Enn så lenge.

I 2011 gjorde Jernbaneverket noen grove anslag av kostnaden for utbyggingen av Nord-Norge-banen. Prisen ble den gang anslått til maks 60 milliarder kroner, for å forlenge jernbanen fra Fauske til Tromsø. Eller tre Goliat-overskridelser, om du vil.

Positive ringvirkninger som mindre slitasje på veinettet, tryggere siviltrafikk, et massivt løft for miljøet og en betydelig sysselsetting av arbeidet er ikke regnet inn. Det kan jo være noe å tenke på neste gang noen i den petrokåte sentralmakta tar i bruk ordet virkelighetsfjernt om å bygge jernbane i nord.

Rettelse: I teksten over står det «Noen uker senere har Søviknes måttet dementere anslaget, og nå regner man med at det først i 2022 er et prosjekt som vil begynne å gi klingende mynt i statskassa».

Har blitt gjort oppmerksom på at dette ikke medfører riktighet, da tallene bare er estimater fra Eni om når investeringen er tilbakebetalt. Det sier derimot ingen verdens ting om når staten eventuelt vil tjene penger på Goliat. Søviknes sier tvert imot at man ikke kan si noe om samfunnsøkonomien i prosjektet før feltet er ferdig produsert. Dette til orientering.