1 / 1

«Når vinden blåser i lokaldemokratiet»

Kommentaren

I en tid da verden skriker etter fornybar energi, er det lett å gå seg blind i de gode intensjoners blodtåke.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Fornybar energi er den nye oljen, og enhver verbal utblåsning som går i retning mot å produsere energi som ikke bidrar til global oppvarming, sees lett på som bakstreversk festbremsing. Dette er en vind som bør snu, og det er i iallfall en vind som bør styres i samsvar med lokale myndigheter i de områdene der et skal bygges ut.

Det blåser i disse dager en vindkraft-boom over norsk natur. Vanvittige pengemengder investeres, og det er primært utenlandske firma som står for utbyggingen. Norsk natur er god business. Ingen land i Europa har mer vind, og Norge har masse fri og ubesudlet natur, ironisk nok en natur folk kommer fra hele verden for å oppleve med selvsyn.

Ifølge DN vil det bare i 2018 igangsettes vindparker for over 15 milliarder kr. Ikke ei av disse kronene er norske. Norsk natur, derimot, er melkekua vi lar svirre rundt alene på jorda mens utenlandske investorer henger seg i juret og suger ut melka.

I løpet av de neste fire årene skal produksjonen av norsk vindkraft syvdobles. Det gjelder, tross alt, å være konsekvente.

Når vi selger ut fornybar vannkraft til utlandet, låner ut unike havområder til spottpris for utenlandske selskaper som beriker kysten vår med oppdrett osv., skulle det bare mangle at vi ikke også drar buksa ned, bøyer oss frem og lar utenlandske firma ture frem i fjellheimen vår også. De skal jo også ha noe å leve av.

Når ei lita bygd føler seg totalt overkjørt av utenlandske kapitalkrefter, og et enstemmig kommunestyre sier nei til å la dem ture fritt frem, burde det likevel blinke ei varsellampe eller to.

På Kvitfjell og Raudfjell, mellom Buvika og Kattfjord på Kvaløya i Tromsø kommune, driver Norges nest største vindkraftpark og reiser seg. Det er mye rart som har skjedd i forbindelse med den bebudede utbyggingen.

Først skulle den enorme mengden byggemasse og utstyr til utbyggingen fraktes i egne tunneler fra Buvika i sør, mens man nå vil måke det hele opp i nord, fra Kattfjord. Alt dette er stuikk i strid med de planene som i utgangspunktet ble forelagt lokalbefolkningen i de berørte områdene.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har allerede godkjent konsesjonsendringen, men et enstemmig kommunestyre i Tromsø har klaget avgjørelsen inn til regjeringen, ved olje- og energiminister Terje Søviknes. Der ligger saken nå, uten at dét har satt noen demper på festen i fjellområdene.

Oppå fjellet har nemlig utbyggingen allerede startet, et arbeid utbyggerne i så måte gjør på egen risiko, all den tid de fortsatt ikke har fått klarsignal fra norske myndigheter. Over tre milliarder kroner skal sørge for at 67 vindturbiner reises opp mot himmelen på Yttersia, inklusiv et virvar av veier, fyllinger og oppstillingsplasser.

Sprenging av grunnen er i gang, og lokalbefolkningen i Kattfjord har klaget på manglende varsling. Per nå er ti mann i sving. Til sommeren er antallet tidoblet. Det første veistrekket er i god gang, og der skal det produseres masse til 900 meter vei, skriver Nordlys.

I tillegg vil bygda bli kraftig filleristet av transporten av turbiner og maskiner. Veien i Kattfjord vil måtte stenges i betydelige perioder. De lengste elementene er nesten 40 meter lange. Hver av de 67 vindmøllene krever 15 separate biltransporter. Fylkesveien vil måtte stenges for hver transport, og alt dette skal til dras langs husveggene til folk, for ikke å glemme Kattfjord skole og barnehagen.

På de samme veiene går det i dag masse annen tungtransport, blant annet med fisk, på veier som knapt repareres av kommunen, med unntak av når Arctic Race of Norway (ARON) sveiper forbi. Da drefser man noen klatter med asfalt i hullene som har oppstått siden forrige ARON.

Under overskriften «Maktesløse lokalpolitikere» skrev nylig den erfarne politikeren Gunnar Pedersen (H) et oppsiktsvekkende innlegg til iTromsø, der han påpeker det absurde i situasjonen. «[…] når jeg som folkevalgt representant sitter i et kommunestyre som verken har råderett over kommunens territorium eller har makt til å ivareta velferden til 200 av kommunens innbyggere».

Dette avdekker en forstemmende forvitring av lokaldemokratiet.

Det er lett å forstå ham, og å se det bisarre i situasjonen. Det er også all mulig grunn til å så tvil rundt hvorvidt vår olje- og energiminister Terje Søviknes kommer til å ta hensyn til folket i Kattfjord, utmark og natur i Tromsø kommune eller utenlandske kapitalkrefter.

Når man ser hvordan han har agert rundt det italienske produksjonsselskapet Eni, i forbindelse med den endeløse rekken av fadeser ved Goliat-plattformen i Barentshavet, er det iallfall grunn til å skru ned all optimisme på vegne av folk i Kattfjord og naturområdene i Tromsø kommune generelt.

Søviknes har til nå fremstått mer som en supporter for petroleumsbransjen, enn som en representant for folkets interesser og behov. Men, hvem vet, kanskje han er helt annerledes her.

Som Karin S. Leonhardsen (styreleder i La Naturen Leve), skriver i et innlegg i herværende avis, er dette til syvende og sist snakk om å følge grunnlovens paragraf 112, som pålegger oss å forvalte natur og miljø for etterslekten.

Så er det opp til Søviknes og hans departement hvem de vil høre på; utenlandske giganter med penger, eller ei bygd på 200 pers, samt friluftsglade tromsøværinger.

Her er det mye feil som ikke er rett. Og vi har så vidt begynt.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: