Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

«Vattnissenes jul»

Kommentaren

Julebordene, eller nissefylla, er over oss. Alle mann til pumpene.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Det spekuleres stadig i hva som er det typisk urnorske, hvilke særegenheter det er som gjør nordmenn til noe spesielt. Og bare for å komme det i forkjøpet med én gang: hardingfele, leikarring, nisser og troll, tørr matpakke med svett brunost, vikinghjelmer eller dugnad er definitivt ikke svaret. Det norskeste av det norske er en kollektiv, selvvalgt normoppløsning og masselobotomering. En massiv syndflod på stiletthæler og blankpussede lakksko – nemlig julebordet. Er det julebord, skal det «piname» drikkes. Man skulle tro det sto om liv.

Man brøler, knuffer i køer, urinerer i askebegre, stumper sigaretter på skjorta, sloss med nære og fjerne, sovner av i grøfter og parker, spyr på dashbordet i taxien, skaller ned tilfeldig forbipasserende, brøler litt til og setter så ut de våteste og mest promiskuøse dagdrømmene fra hverdagens kjedsomhet ut i praksis. Med nabokona, postmannen, kolleger, sjefen eller undersåtten. Eventuelt med alle sammen på en gang. Er det julebord, er det lov. Julebordet er kort fortalt den skikkelig onde, utspekulerte og kjempefulle stebroren til helgefylla.

Legg ikke ut på langtur uten trening, er en god leveregel. Prinsippet gjelder også for julebord. Er du helt uten grunntrening, sørg for at turen blir kort. Og begynn for all del ikke treninga samme dagen – vorspiel før julebord er et absolutt «no-no».

Jeg har overvært nærmere femti julebord (nei, jeg er ikke 78 år, har bare innimellom hatt flere jobber samtidig), og på flere av dem opplevd at utestedet nektet å slippe flere av gjestene inn til middagen – fordi vorspielet hadde «vart for lenge». Og det var kanskje like greit. Whisky drukket fra halvliterglass, med ditto slurker, blir som å gi seg ut på 6 maratoner før man har kjøpt seg joggesko.

En annen klassisk gjenganger når man er ute med jobben, er at noen får det for seg at det er dags for en inngående og høylytt diskusjon med sjefen om lønnen, eller annet man er misfornøyd med. Den første som kommer opp med en app som slår seg på og forhindrer at vi havner der, blir milliardær. En kompis av meg som jobbet i plateselskap, var misfornøyd med at sjefen hadde vist så liten interesse for det store arbeidet han hadde lagt i et presseskriv, og da julestemningen var på det høyeste, kom han med presseskrivet stiftet til panna, hvor han spurte: «Har du tid til å se på dette nå, da?» Ja, det var alkohol involvert, hvis du måtte lure.

Forfatteren Torgrim Eggen fortalte at da han i 18-årsalderen fikk sin første jobb i en leketøysbutikk, fikk han også et brutalt møte med julebordfenomenet. Fascinert av den lette og ledige tonen, hvor sjefen tøyset med hun fra økonomiavdelingen, lullet han seg inn i en forestilling om at det meste var lov. Og da Torgrim skulle fortsette etter jul, ble det meddelt at hans tjenester ikke lengre var ønsket i butikken. I hans tilfelle kickstartet det en særs vellykket journalist- og forfatterkarriere, i andres tilfelle kan det være langt mer katastrofalt.

Men hva er det ved julebordene som gjør at man føler at det står om liv, og derfor må tylle i seg slike avsindige mengder. Jo, for de fleste er det den ene gangen i året man blir påspandert alkohol hele kvelden, og da må man sørge for at det riktig lønner seg. Med norske alkoholpriser er kanskje ikke det så rart. Det som gjør at det virkelig blir sus i fylleserken, er imidlertid at julebord også inkluderer de glade drikkeamatører, altså dem som ikke engang deltar i den sedvanlige helgefylla, og som én gang for alle skal ta igjen det forsømte.

Plutselig popper de opp som paddehatter; kledd i ballkjoler og tynne dresser, gjerne med en gøyal hatt eller et slips som ser ut som et piano, og klare som egg til å forulempe alt som kommer i deres nærhet. Snøvlende slenger de ut «schalabais» på både inn og utpust, og skjellsord totalt ribbet for konsonanter, mens det slørete blikket stirrer stivt ned på skoene, en senere landingsplass for deres langt fra ferdigfordøyde lutefisk.

Resultatet er selvsagt katastrofalt. Politiet må stille med kraftig forsterket bemanning, legevakta har proporsjonalt voksende køer med Vinmonopolets, en rekke utesteder må leie inn ekstra dørvakter, kebabselgerne monterer pleksiglass i salgsluka si, og i de organiserte taxikøene er det forsyne meg blitt en tvingende nødvendig tradisjon at kundene må få utdelt gratis gløgg, så de ikke skal slå hverandre i hjel eller ærekrenke heltemodige taxisjåfører med uartikulerte ukvemsord fra nederste hylle.

Hovedproblemet her er altså amatørenes inntogsmarsj, og samfunnet burde kanskje ta ansvar her og sette av litt av oljefondet til kollektiv coaching av disse. Eventuelt kunne man forlange at amatørene tok et slags drikkesertifikat i september, à la veivesenets glattkjøringskurs. Godt julebord!

Denne kommentaren sto første gang på trykk i november 2015.

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: