«Å skrive om innvandring og islam i Norge i dag er som å stikke hodet inn i en løvekjeft. Men det finnes noen våghalser», innleder VGs debattansvarlig Hans Petter Sjøli, i en kommentar om geografiprofessor og forfatter Terje Tvedts nye bok «Det internasjonale gjennombruddet – fra ‘ettpartistat’ til flerkulturell stat».

Sjøli er, for ordens skyld, sterkt kritisk til mye av innholdet i boka.

Boka har riktignok avstedkommet masse debatt allerede, men jeg har vanskelig for å tro at Tvedt føler at hodet hans er inni en imaginær rovdyrkjeft. Inntrykket kompenseres i så fall kraftig av kurring, maling og mjauing fra supportere av hans skriverier, og de er ikke få.

Frilansskribent, sosiolog og artist Kjetil Rolness er blant dem, en av landets mest profilerte innvandringskritikere. I Tromsø støttes støtten fra Rolness av politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim.

De mener norsk media er for innvandringsvennlige og går i takt, sier de mens de deler hverandres kommentarer på hverandres Facebook-vegger. Basert på kommentarfeltene under sakene deres, er det lite som tyder på at de føler seg slukt av løver. Snarere heller tvert imot. Og det er selvsagt helt greit. Mangfold er bra, både kulturelt og i meningsverdenen.

Vi har en pågående innvandringsdebatt i Norge. Verden blir stadig mindre, innvandring påvirker landet, det utfordrer oss og det har plusser og minuser. Jeg heier derfor på å belyse alle aspekter av det. Å snu ryggen til det, og late som problemer rundt integrering ikke eksisterer, er selvsagt naivt, og de som mener dette er i solid mindretall.

Men norsk offentlighet er full av kritiske tanker rundt innvandring. Frp er landets tredje største parti og har innvandringskritikk som en del av sitt politiske DNA. Folk langt inn i Arbeiderpartiet er dypt kritiske til innvandring og skiller seg heller ikke nevneverdig fra Frps program på dette feltet.

Vår egen innvandrings- og integreringsminister er Norges mest kjente innvandringsmotstander. Valgkometen Senterpartiet har neppe samme syn på innvandrere som ulv, men spesielt begeistret er de ikke. Og det er lite som tyder på at de er nevneverdig redd for løver.

Det er bare ett år siden stortingsrepresentant fra Frp, Christian Tybring-Gjedde, på riksdekkende radio og TV påpekte «problemet» med bistand slik: «Selvfølgelig vil mange flere overleve hvis du putter mat i munnen på dem og redder dem fra spedbarnsdødelighet. Det gjør at befolkningen øker og du trenger enda mer bistand».

I høst ble han gjenvalgt på Stortinget, så hans meninger er regnet som langt innenfor av mange, og han slipper også stadig til i etablerte medier, ofte med meninger rundt innvandring og integrering, og alltid sterkt kritiske.

I Norge gir vi årlig nesten 2 millioner offentlige kroner i statsstøtte til Human Rights Service (HRS), en organisasjon monomant opptatt av å påpeke problemer med innvandring, og hvis sentrale medlemmer har kalt statsminister Erna Solberg «kultursviker», som villig har spredt de aggressive og virkelighetsfjerne konspirasjonsteoriene til Fjordman – det ideologiske forbildet til gjerningsmannen bak 22.juli-terroren – på sine egne nettsider.

Nylig oppfordret de folk til å ta bilder av tilfeldige muslimer på gata og sende inn til dem, angivelig for «å dokumentere den kulturelle revolusjonen», som Hege Storhaug i HRS selv sa.

Samme Storhaug har gitt ut flere innvandringskritiske bøker, og disse har solgt masse. Hennes siste, den hyppig omtalte og omdiskuterte, «Islam. Den 11. landeplage» (2015), har solgt i bøtter og spann, og under VGs kåring av «Årets navn» i 2015 mottok hun 42.000 stemmer, og VG møtte massiv kritikk fra hennes fans da hun ikke vant kåringen.

En privat investor kjøpte også 4 000 eksemplarer av boka, som blant annet ble sendt rundt i esker til norske avisredaksjoner. Ytterligere 1000 bøker ble kjøpt og forsøkt gitt til norske folkebiblioteker.

Storhaug har også publisert sterkt innvandringskritiske, noen vil nok føye til konspirative, innlegg i flere av landets største aviser. Hun har også deltatt i en rekke offentlige debatter i diverse medium.

Antall nasjonale debatter på radio og TV om innvandring, der kritiske røster slipper til, er tallrike, og det skrives masse innvandringskritikk i norske aviser, hele tiden, både fra redaksjonelle stemmer og innsendte innlegg fra lesere som sluses inn og på trykk. Eksemplene på innvandringskritikk i det offentlige Norge er uendelige. Det er lett å slippe til, også med til dels drøye og aparte resonnement.

Dette gjelder også ute blant folk, på pub og i selskapslivet. Det er fullt ut akseptert å si at du ikke ønsker innvandring, og at du er fryktelig skeptisk til innvandrere og i særdeleshet muslimske innvandrere.

Du kan hevde, og høste applaus, at Norge er under press, og at du er genuint redd for at et islamsk kalifat skal ta over hele landet og innføre sharialover og tvinge alle damer til å gå med heldekkende, religiøse plagg. Mange gjør også dette.

De som forfekter det gjør det ikke bare i lukkede fora og i høyreekstremistiske ekkokamre. Du finner dem også i kommentarfeltene til landets mange aviser og på offisielle nettsteder, og det skjer i fullt navn. Mange av dem med åpne Facebook-profiler, gjerne med koselige bilder der de poserer smilende med barnebarna sine.

Og dette til tross for at ikke ett eneste politisk parti ledes av noen andre enn etniske nordmenn, til tross for at ingen statsråder har annen etnisk bakgrunn enn norsk og til tross for at de ørten rikeste i næringslivet i landet er kjempenorske. Men det er bare å peise på, og du vil neppe kjenne så mye som ferten av lukten fra en eneste sint eller sulten løvekjeft.

Om folk er aldri så mye på flukt, er aldri så traumatiserte og er aldri så hjelpetrengende, kan du si at du helst vil hjelpe dem der de er, og at du ikke vil ha dem inn i landet. Det er kjempelett. Mange vil klappe til deg.

Det offentlige ordskiftet i Norge fungerer dermed ganske bra. Norsk media er proppfull av innvandringskritikk, og slik må det selvsagt også være. Derfor må de som er innvandringskritiske slutte å hevde at det er så problematisk. For det er det ikke.

Så får de også tåle motstand mot sine meninger, og helst uten å tøffe seg eller true med vold.

Vi lever i et fritt land, må vite.