Forhandlingene mellom Troms og Finnmark har foreløpig havarert, og beskyldninger har haglet fra nordøst om at Troms-representantene ikke firer på noe som helst. Willy Ørnebakk, på sin side, hevder at Troms har strukket seg langt når de er villig til å garantere for arbeidsplassene til de ansatte i Vadsø.

Fylkesordfører i Finnmark, Ragnhild Vassvik, fremstiller det snarere som at Troms vil at Finnmark skal gi fra seg både hovedsete, ledelse, endre styreform, samt sitte i mindretall i det organet som bestemmer mest.

Det som gjør prosessen så merkelig er at ikke engang Finnmark er enig med Finnmark. Synspunktene til Vassvik møter stort sett gjenklang i Vadsø, mens resten av Finnmark på ingen måte står bak disse. Ifølge Ørnebakk har samtalen også for det meste foregått om Vadsø, mens interessen for utviklingen i resten av fylket har vært nærmest fraværende.

Denne uka var ordfører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, med en delegasjon på frierferd hos sentrale institusjoner i Tromsø. Målet for ham var å styrke Kirkenes-Tromsø-aksen, slik at Sør-Varanger blir en sentral aktør i det nye storfylket. Rafaelsen mener blant annet at dagens organisering av Helse Nord ikke fungerer, og stiller seg ikke bak tanken om Vadsø som noe naturlig sentrum for den nye regionen.

Det begynner å bli noen tiår siden jeg med rette kunne kalle meg finnmarking, så jeg hevder dette som utenforstående observatør: Finnmark er verdens minst konforme landområde, og samhørighetsfølelsen mellom dem som bor der er så godt som fraværende.

Det er splittelse mellom Øst-Finnmark og Vest-Finnmark, mellom de tre byene ved russergrensa og mellom indre Finnmark og Kyst-Finnmark. Det er splittelse mellom Hammerfest og Alta, mellom kystfiskere og fjordfiskere og mellom Øster-Tana og Vester-Tana. Det er splittelse mellom nordmenn og samer, mellom nordmenn og kvener og mellom kvener og samer.

Selv stilt overfor en så stor fare som regionsammenslåingen representerer, klarer fylket ikke å samle seg.

Om man lot Finnmark få beslutte hvor regionhovedstaden skulle ligge, ville uenigheten byene imellom være så stor at de heller ville latt det bli Tromsø, enn at en annen finnmarksby skulle få det gjeve embetet.

Vi har sett det både når det gjelder sykehusplasseringer og hvor hovedsete for politidistriktet burde ligge – det blir masseslagsmål hver gang. Best av alt kan prosessene beskrives som «alle mot alle» i fotball.

At Vadsø bør bli regionhovedstad, kommer kun fra sterke stemmer i Vadsø. Selv i Vardø og Kirkenes fnyses det av påstanden. Alternativet Hammerfest høster lite applaus andre steder enn i hjembyen, og er det en ting du kan være 100 prosent sikker på, er det at det aldri noensinne kommer til å bli enighet om å legge noe som helst til Alta.

Det ville vært lettere å få gjennomslag i fylkeskommunen for å legge et hovedsykehus til Rovaniemi eller Murmansk, enn for å få det til Alta.

Å si at man kommer fra Alta, er nesten jevngodt med å introdusere seg som «Vidkun». I alle fall er forakten og mistroen andre finnmarkinger møter deg med tilsvarende.

Altaværinger hates av absolutt alle finnmarkinger som befinner seg utenfor bygrensa. En kompis av meg fortalte nylig at han kjenner hammerfestinger som ikke engang ville stoppet for å gå på do i Alta, om ungene er aldri så tissetrengte. Byen rett og slett avskys.

Det kan allerede se ut som om kommunalminister Jan Tore Sanner blir den som til syvende og sist må inn for å løse floken i regiondiskusjonen. Kommunereformen vil fremstå som en parkvandring sammenlignet med vepsebolet han da beveger seg inn i.

At det blir ramaskrik uansett utfall, er garantert.