«Det foregår en maktkamp i Arbeiderpartiet» har vært forklaringen for varslingssakene om Trond Giske som den siste tiden har kommet fram.

Påstanden bygger på en forestilling om at politikk ikke handler om makt. Men absolutt alt i politikk handler om makt. Enten det er å få gjennomslag for sin politikk, eller for å få posisjoner for å oppnå gjennomslag.

Seksuell trakassering handler også om makt – men på en helt annen måte. Det handler om at personer i maktposisjoner utnytter sin posisjon til å ta seg til rette.

Og det er akkurat dette Giske har drevet med over flere år, og som nå kommer til overflaten via en rekke varslinger fra unge kvinner. Da Giske på Dagsrevyen torsdags kveld holdt sin forsvarstale, sa han at han ikke har skjønt hva han har drevet med, og at omfanget er så stort at han åpner for at det kan komme flere varslinger.

Han kalte sågar varslingene «en øyeåpner», som om han til nå ikke har ant at noe graverende har funnet sted. Det vitner om en skremmende mangel på selvinnsikt.

Arbeiderpartiet har vært gjennom en liknende sak før, selv om det knapt har blitt nevnt i nasjonale medier de siste dagene.

I 2012 varslet en kvinne om at hun over tid hadde hatt en seksuell relasjon til Roger Ingebrigtsen, en 20 år eldre tillitsvalgt i partiet, og en av Nord-Norges mest fremtredende Ap-politikere – som for øvrig på tidspunktet var statssekretær i næringsdepartementet hvor Giske var statsråd. Jenta var elev i andre klasse på videregående skole da det skjedde.

Da saken ble kjent, stilte Ingebrigtsen opp på Dagsrevyen og fikk fortelle om saken før noen andre i Ap-ledelsen hadde uttalt seg, på identisk vis som da Giske i går selv fikk legge premissene for hele skandalen i Dagsrevyen.

Det er pinlig av NRK, men først og fremst av Ap, å tillate at det er den som er har gjort noe galt som selv får definere hva som har skjedd. Ingebrigtsen brukte også avisa Nordlys, der han selv hadde en fortid som nyhetsredaktør, til å orkestrere fremstillingen av saken, og avisa tok i ettertid selvkritikk for sin håndtering av saken.

Konsekvensen ble at han fikk fortalt en historie jenta ikke kjente seg igjen i. Hun fortalte senere at hun følte seg presset til å ha en seksuell relasjon til han, noe ganske annet enn hva som er den rådende oppfatningen i ettertid.

Grunnen er, nå som da, at den det ble varslet mot selv fikk fortelle sin historie. Det kan ikke undervurderes hvor mye makt som ligger i det.

Ingebrigtsen-saken viste også hva det kan koste å være varsler i slike saker. Jenta som varslet ble, mot hennes egne ønsker, identifisert av både iTromsø og Nettavisen. Dette ledet til at hun ble utsatt for unødig sjikane, og bygget opp om en vrangforestilling om «maktkamp» og «drittpakke» i nominasjonsstriden ved stortingsvalget i 2013.

Minnet om håndteringen av Ingebrigtsen-saken kan også være noe av grunnen til at det skaper så sterke reaksjoner når Ap-toppene Anniken Huitfeldt og Kjersti Stenseng knytter varsling til interne maktkamper.

Senest i fjor omtalte tidligere fylkesmann og Høyres-statsråd, Svein Ludvigsen, Roger Ingebrigtsen som en av «politikerne vi tapte», og at han ble «skvist ut av politikken». Ludvigsen er ikke alene om denne oppfatningen, som i beste fall er en grovt upresis virkelighetsbeskrivelse.

Er det slik Giske-saken vil bli husket om fem år? Som et politisk geni som ble skvist ut? Mens alle de som står fram og forteller om å ha blitt seksuelt trakassert - gjentatte ganger - av Trond Giske vil bli uglesett som jenter som bare ikke klarte å holde kjeft, og dermed felte en politisk stjerne? Det er dessverre ikke utenkelig, og kun forferdelig trist.

Akkurat som Jens Stoltenberg i Ingebrigtsen-saken, har partileder Jonas Gahr Støre vært en helt fraværende lederskikkelse i denne saken. Han bedyrer at Giske har fått en «advarsel», og at de nå kan legge saken bak seg, med mindre det kommer nye varsler.

At nestlederen i Norges største parti har innrømmet flere overtramp, og at han anser det som sannsynlig at det kommer flere varslinger i tiden fremover, er åpenbart ikke nok til å miste tilliten fra øverste hold i partiet. Det er dypt forstemmende, ikke minst for dem som varsler, altså de virkelige ofrene i alle slike saker.

Vi flirte og ristet på hodet da Trump kunne bli valgt til president etter at «Grab ‘em by the pussy»-videoen ble offentliggjort, men nå er det ubehagelig stille, når det samme skjer i vår egen grisebinge.

Støre fortalte på «Politisk kvarter» at det er en gryende misnøye i Ap om håndteringen i saken. I går ble det avholdt et møte for å orientere sentralstyret og fylkeslederne om saken, hvor misnøyen kom til syne.

«– Hva er det dere driver med?», var det noen som spurte om. Det er et godt spørsmål», sa en stotrende Støre i sendingen fredags morgen.

Støre og Arbeiderpartiet har gjort alt feil i denne saken. Å la Giske selv stå for regien av hvordan de alvorlige anklagene skal fremstilles, er å kaste han en livbøye når all anstendighet og fornuft tilsier at han bør skyves over bord.

Det er tydelig at de som besitter viktige verv og posisjoner i partiet har et sterkere vern enn de som blir trakassert av dem.

Dette fremstår ekstra grelt og bedrøvelig i et parti som ynder å snakke høyt om likestilling, grasrota, solidaritet og omsorg for de svakeste.