Du skal ha ganske mye guts, være bra fremoverlent og inneha noen betydelig mengder optimisme for å gjøre et forsøk på å presse deg inn i flymarkedet.

Den uortodokse forretningsmannen og piloten Ola Giæver scorer høyt på alle disse skalaene, og det måtte vel en slik type til for å stable på beina et flyselskap som kunne være i stand til å konkurrere med Widerøe, spesielt på kortbanenettet i nord.

Derfor var det mange som heiet på Ola Giæver da han, etter mange runder med søknader og formelle problemer, landet sin første offisielle tur med FlyViking den 27.mars i år.

Den tidligere Widerøe-piloten hadde klart det umulige. Nå skulle han utnytte egne erfaringer og et monopolstyrt og svindyrt flymarked til å etablere seg.

Jeg kan ikke huske noen,  bortsett fra konkurrenter, som i prinsipet ikke heiet på dette. Store deler av den nordnorske befolkningen er avhengige av fly for å kunne komme seg over de enorme avstandene i nord. Bussnettet er svært begrenset, båt går himla tregt og tog finnes ikke.

Da er det ganske sjukt å registrere at en fullflex flybillett innenfor relativt korte avstander i nord er betraktelig dyrere enn det folk betaler for å reise til USA og enkelte destinasjoner i Asia, om bostedsadressene er Oslo, Bergen eller Stavanger. Der kan de også reise med tog, byene imellom.

Nå er jeg ikke den som vil gå forrest i fakkeltoget mot flyseteavgift, og jeg er selvsagt klar over at flytrafikken har betydelige miljøutfordringer. De prisene man betaler for å være overlatt til én enkelt aktør i nord er likevel helt hinsidige. 6500 kroner for en tur Kirkenes/Vardø høres ut som en dårlig revyvits, men er reell.

Før Norwegian kom på markedet og utfordret SAS, levde jeg delvis av å arrangere konserter. Da kostet en fullprisbillett tur/retur Tromsø-Oslo, eller Tromsø-Trondheim, i underkant av 8 000 kr. Vi regnet det som billig og overkommelig om vi fikk presset ned enkeltbillettene til under 3500 kroner.

I dag lar man være å arrangere en konsert, og ser heller etter alternative datoer, om det koster så mye. Det føles som hundre år siden, men vi skal ikke lenger tilbake enn til 2002, før de første lavprisrutene fra Norwegian kom til Tromsø.

Jeg er ingen fan av Norwegian, og det er masse rundt selskapet jeg misliker. Jeg tror derimot ingen andre enn SAS selv savner tiden da de var alene og selv bare kunne diktere prisene og vi motvillig bare måtte nikke og godta at det var slik.

På samme måte var det derfor mange som applauderte Ola Giævers FlyViking. Det var sågar et nordnorsk selskap med base i Lyngen og Tromsø.

Hele prosjektet og eventyret hadde noen fandenivoldsk og bøllete ved seg som appellerte til mange. Hele fremveksten fra idé til de første flyene var klare, og de offisielle flightene i gang, var nesten litt hamsunsks August-kult, glitrende foreviget av NRK i dokumentaren «På egne vinger».

Men det er ingen spøk å lage et eget flyselskap. Norske flypassasjerer er i dag godt vant med bra bestillingssystemer, automatinnsjekking og at man kan stole noenlunde på at man kommer seg bort og hjem. Her sviktet FlyViking, og det mest alvorlige var en tynnslitt tillit til dem som faktisk valgte å bruke selskapet. Da bærer det fort galt avsted.

Jeg reiste selv til Bodø og tilbake med dem for noen uker siden. Nedover, via Stokmarknes, gikk det fint, symbolsk nok med Ola Giæver selv bak spakene. «Velkommen til Cuba», sa han typisk fleipete i kjent stil, da vi landet i Bodø.

Tilbake var det bare kødd. Først kom det flere SMS-er med endringer i ruteplanen, mange av disse selvmotsigende. På flyplassen ble jeg sendt som en jojo mellom skranker, sikkerhetssoner og noen fortvilte og eksterne funksjonærer som i klartekst ga uttrykk for at dette var mer enn vanlig.

Det var lenge umulig å komme i kontakt med selskapet, og etter masse rør ble jeg til slutt penslet videre og hjem med et SAS-fly, på FlyVikings bekostning. Bagasjen, som de bedyret skulle komme med, kom ikke før dagen etter. Flittig aktivitet på deres Facebook-side ble aldri respondert.

Det var urovekkende uproft i alle ledd, bortsett fra selve flygingen. Slik kan man ikke holde på. Da mister man kunder, som tenker at dette går ikke, uansett hvor billige billetter det er. Hovegrunnen til å fly er å komme frem. Når dette blir et så stort usikkerhetsmoment at man heller bytter selskap, til dyrere billetter, er det alvorlig. Da er ofte veien til nedleggelse kort.

Det er ingen personlig sorg jeg kjenner på med FlyVikings konkurs, men jeg kjenner heller ikke ett gram skadefro eller trang til å si «Hva var det jeg sa?», noe jeg heller aldri gjorde.

Jeg håpte derimot at de skulle klare å klore seg fast og bidra til at det ikke sulle koste mer å reise mellom kjente destinasjoner i Nord-Norge enn til andre verdensdeler fra Oslo.

Ola Giæver er en omstridt mann, og det er helt sikkert de som nå både humrer og ler av denne forretningsideen som i dag krasjlandet. Men jeg heier på at vi har folk som tør og våger, og som fryktløst – og gjerne både naivt og med masse risiko – tør å utfordre det etablerte. Det var nok sikkert derfor Giæver nylig stakk av med prisen for «Årets nordlending» i Bladet Nordlys.

At han neppe rakk å sette diplomet i glass og ramme er en annen sak. Men det var nok smart av styret og investorer å innse realitetene og trekke seg før de økonomiske skadene ble enda verre.

Det er mange som taper fryktelig mange penger nå. Det er aldri gøy. Kunsten å trekke seg i tide er uansett vel så viktig som fandenivoldskheten og gutsinga som ligger i en etablering.

Så takk for turen, og for at dere turte.