«Hvorfor var dere så feige at dere ikke publiserte Skei Grande-saken?»

Sjefredaktør Stig Jakobsen om rykter, rettsstaten og presseetikk.
leder

Videodømming er på vei inn i fotballen, og noen mener at dette er fullstendig unødvendig. Mitt retoriske spørsmål i slike diskusjoner er alltid: «Er det så nøye om ting blir korrekt?» Samme spørsmål bør rettes til dem som mener det er greit at medier publiserer ubekreftede rykter.

Tidligere president Lyndon B. Johnson ba en gang pressesekretæren sin sette ut rykte om at hans motkandidat i senatorvalget i Texas hadde hatt sex med dyr på gården sin. «Men vi vil aldri kunne bevise at han har gjort det», lød innvendingen. «Det vet jeg», svarte Johnson, «jeg vil bare høre ham gå ut og benekte det». Litt sånn har det vært denne uka også, hvor kulturminister Trine Skei Grande på dagen for innsettelsen i regjeringen blir nødt til å gå ut i Aftenposten og avkrefte et helt vilt, udokumentert rykte som har blitt spredd gjennom et nyhetsmedium som ikke fortjener å få navnet sitt nevnt.

For når noen tvinges til å gjøre noe slikt, fører det automatisk til at noen tenker: «Hvorfor er det hun er ute og avkrefter dette? Det må være noe i ryktet». Så ille har behandlingen av henne vært at selv Nettavisens sjefredaktør, Gunnar Stavrum, har måttet forsvare henne på lederplass. Nettavisen står normalt for den hardeste linja mot norske politikere, men med lederkommentaren ville de trekke en linje i sanden og markere at det i denne saken hadde gått altfor, altfor langt.

Selv om usanne rykter om kjendiser ikke er noe nytt fenomen, er det nytt at Norge har fått nyhetsmedier som systematisk og bevisst sprer slikt. Dette er medier som ikke forholder seg til Redaktørplakaten eller Vær varsom-plakaten, og bevisst bryter alle spilleregler. Rights.no, Document.no og Resett.no har tatt opp tråden fra amerikanske Breitbart om å publisere artikler som enten er basert på ubekreftede rykter eller er bevisst løgnaktige. Document.no har gjennom dette blitt ett av nettstedene i landet med flest delinger, så det er åpenbart at det fungerer. Målet helliger midlet, mener tilhengerne av slike medier, i deres ihuga kamp mot MDG, flyseteavgiften, Islam eller hva det nå måtte være.

«Er det nå det så farlig?», tenker noen. Ja, for din egen rettssikkerhet er dette en stor trussel. Når nakenbildene fra håndballspiller Nora Mørks hackede mobil blir publisert i østeuropeiske aviser, uten noe som helst samtykke fra henne selv, er man vitne til et samfunn som er på vei i grøfta. Ingen ville likt at dette skjedde med dem selv.

Når Trine Skei Grande må dementere absurde, ubekreftede påstander i Aftenposten, er Norge på vei til å få en særdeles usunn mediekultur. Når muslimer systematisk blir uthengt og stigmatisert, gjerne med basis i en ukorrekt historie, er det ikke journalistikk, men ren rasistisk propaganda.

At enkelte av disse mediene får statsstøtte, er en stor skam. Det er også umulig for Pressens Faglige Utvalg, Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening å kontrollere noen som ikke forholder seg til dem eller er medlem i noen organisasjon som har med presseetikk å gjøre. Og ofrene står som regel totalt uten mulighet for å forsvare seg mot slikt. Nora Mørk kan ikke gå til sak uten at kjøret mot henne bare tiltar. Trine Skei Grande, som sittende minister, kan i alle fall ikke gjøre det. Hvem er det da som skal stagge kanaler som publiserer private bilder eller setter ut ondsinnede rykter?

Faktisk.no ble opprettet av mediene selv, for å kontrollere etterrettelighet i journalistikken. Det fungerer kanskje overfor medier som måtte bry seg om rett og galt, men de nevnte bryr seg verken om dette eller etterrettelighet. Og det gjør ikke leserne deres heller. Det er jo hylende ironisk at en annen som har gitt seg ut på å kontrollere mediers etterrettelighet er Donald Trump. Torsdag publiserte han en liste på 10 artikler på Twitter, som han kalte «Fake News Awards». Vinneren ble New York Times.

Vi kan alltids le av at presidenten som har vært mest lemfeldig med sannheten plutselig skal stille seg til doms over den, men det triste er at han med sine fjollerier fortsetter å flytte grensene. Når vi ser hvor enormt målstengene er flyttet på ett år, både i USA og her til lands, kan vi grue oss til bildet som møter oss om fem.

Gjennom systematisk diskreditering av seriøse mediekanaler som New York Times, CNN, BBC og Washington Post, får han følgerne sine til å slutte å forholde seg til dem. På denne måten får han etablert et ekkokammer hvor ingen får avslørt artikler som er dypt ukorrekte eller injurierende.

Det blir en slags moderne utgave av propagandamonopolet statsledere i militære diktaturer har. Det deprimerende er at Trump bruker denne situasjonen til ikke bare å lyve om seg selv og sine bragder, men også publisere materiale fra den rasismedømte organisasjonen Britain First. Her følger han for øvrig i fotsporene til vår egen olje- og energiminister, Terje Søviknes.

Trump får vi kanskje ikke gjort så mye med, men lignende urett bør man kunne sette ned foten for her til lands. Hvis Faktisk.no, PFU, Norsk Presseforbund eller Norsk Redaktørforening ikke kan gjøre noe gjennom sine vanlige kanaler, bør det opprettes en instans som saksøker medier som publiserer åpenbart injurierende sladder, på vegne av personer som ikke kan gjøre det.

Jeg kan allerede høre skrikene om ytringsfrihetens kår, knebling, etc., men det er et sidespor. Det er ikke drøye meninger som truer i det fjerne – dem skal vi dessuten tåle – det er trusselen mot sannheten som banker på døra. Og den tvinger oss rett og slett til å tenke nytt.