Kommentaren

«Takk for i år - vi sees igjen!»

Tromsø er så mye, men det er vanskelig å peke på én enkelt faktor som definerer byen. TIFF er i så fall det nærmeste jeg kommer.
leder

Da den 18-årige fauskeværingutgaven av meg flyttet hit høsten 1990, var allerede Tromsø en by som tindret i øynene mine.

De hadde noen suverene platesjapper, de hadde et komprimert sentrum med masse innbydende kneiper, de hadde universitet og de hadde et eller annet slags udefinerbart bypreg ingen andre tettsteder i nord hadde. Ikke på den måten iallfall.

Festivaler var det heller skrint med. Man dro på Roskildefestivalen for musikalsk påfyll hver sommer, og ellers surret man rundt på kneiper og klubber og endeløse mengder med fester. I dag er situasjonen helt annerledes, men slik var det da.

Tromsø var lett å bli forelsket i. Jeg hadde aldri sett fine fruer sitte på café (med C) på formiddagen og drikke vin med både promille, diksjon og dannelse intakt, og jeg smakte kontinental mat som bagett med salat og dressing og ostegratinerte pannekaker med mais, salat og dressing for første gang.

Å gå sørover i byen, gjennom luft stinn av velduftende malt, og inn på Ølhallen, var noe nær en religiøs opplevelse. Her hadde de mytiske ishavslegendene og de mest furet værbitte bygutan sittet og drukket bayer og fortalt skrøner og selvopplevde historier siden slutten av tjuetallet.

Nå satt jeg selv der og så rundt i de legendariske lokalene med trillende øyne, og en ølarm på vei mot uformelt svennebrev.

Dessuten følte jeg meg alltid velkommen her. Folk var hyggelige, enten man spurte om veien til noe man ikke fant, eller man henvendte seg til sidemannen på bar for å få fyr.

Tromsø er byen som tillater at folk kommer hit, det er alltid plass til én til, og man får lov å prøve seg og å drite seg ut. Jeg har gjort begge deler, og jeg har aldri følt noen fert av jantelov eller den slags. Tvert imot. Tromsø er en bra by for dem som ønsker å få til noe.

Jeg synes folk her oppe er flinke til å heie på dem som prøver seg på noe, hva det enn måtte være.

I januar 1991 meldte ei bølle sin ankomst. Parallelt med at USA erklærte Golfkrigen for åpnet, og Kong Olav la på røret, gikk den første årgangen av Tromsø Internasjonale Filmfestival av stabelen.

Det var to kinosaler, Verdensteatret og vidunderlige Fokus Kino (den gang det betød noe så ærverdig som én kinosal), det kostet 120 kroner for ett kort som ga deg fri inngang til alle visningene, og jeg så masse rare filmer jeg ellers aldri ville gått på. Jeg elsket det.

Søndagen subbet jeg hjem alle bakkene opp til Prestvannet studenthjem, fullstendig emosjonelt opprørt og mentalt utmattet. Det siste jeg så, film nummer noen og tjue, var en bekmørk sak fra Sverige. Nå ville jeg hjem, spille lystig pop og se på Disney-tegnefilm og alle «Politiskolen»-filmene.

Ett år etterpå sto jeg i billettkø igjen, trippende og full av forventning til år nummer to. Og slik har det vedvart. Jeg hadde noen års pause, da det var uteliv og butikkarbeid som stjal oppmerksomheten, og flere av mine jevngamle tok også timeout i noen år med småunger, men de fleste av oss har kommet sterkt tilbake. Nå tiffer vi igjen.

TIFF er et paradoks, en slags umulighet som likevel har vist seg å fungere utmerket, med sin egen, lille og rare logikk. For folk strømmer til festivalen år etter år.

Så å si hvert eneste år er det ny publikumsrekord, og på slipptidspunktet for de første billettene kollapser datasystemet like selvfølgelig som at noen snåle filmer fra Finland utgjør en del av programmet.

Og det virkelige paradokset her er jo nettopp at en brorpart av programmet er filmer man ellers aldri ville fått se på kinolerretet, men som man måtte ha spadd opp fra alskens mer eller mindre lugubre nettsider.

Det er dessuten en seiglivet myte at TIFF bare viser smale, uforståelige filmklubbfilmer på over fire timer fra Iran, uten både undertekster og farger. Vel, de filmene vises også, men det er i tillegg masse bra film fra USA, UK, Tyskland, Australia, India, Færøyene og resten av hele kloden.

Action, vold og eksplosjoner. Stillegående stemningsfilmer. Søte og knallharde dokumentarer. Politiske kraftige og uskyldige komedier. TIFF viser i det hele tatt hele spekteret av hva film er, og det er nettopp derfor det er så kult å delta på festivalen.

Men TIFF hadde neppe fungert hvor som helst. TIFF er nemlig en gjenspeiling av byen Tromsø, der restaurantene har kø fra de åpner til de stenger, der vannhullene har bul på veggene av tørste tiffere, og der de samme fine fruene fortsatt spiser lunch og nipper til vin, fremdeles med både diksjon og dannelse noenlunde intakt. Og de fleste av dem har vært på film.

Folk tar seg fri fra jobb. Noen skulker skolen. Andre jobber som gale, som heltemodige frivillige. På torget er det et digert lerret av snø og is, der det dagtid sitter masse barn og hyler og skriker mot filmbildene som danser i den glinsende storskjermen.

Byen syder enda mer enn vanlig, og man treffer igjen gamle kjenninger, som nå legger ferien sin til Tromsø i årets kaldeste måned, og vender tilbake til gamle jaktmarker. Hotellene er fullbookede, og det er knapt en sofa som ikke brukes til provisorisk seng for å huse TIFF-gjester.

Rare søringer og utlendinger med alpelue og fraglende gevanter svinser rundt, og langs de mange bardiskene henger det sågar masse journalister, regissører og skuespillere og tilårskomne visesangere fra Bergen, alle med bånd rundt halsen som et godt synlig TIFF-plastkort dingler fra, slik at alle – om noen skulle være i tvil – skal skjønne at de er litt ekstra spesielle.

Men det er ikke VIP-kulturen som er TIFFs force. Snarere heller tvert imot. Det er nettopp i spennet mellom det brede programmet, og den inkluderende byen, at festivalen ånder og lever. Det er for eksempel helt greit å la være å dra på en film du har billetter til, og heller prioritere å henge i en bar. Det er ikke så nøye. Det er bare å dra på en annen film.

Derfor blir det også bare flirt overbærende og medfølende av at kulturministeren melder avbud og beklager at hun ikke kan komme i år. Synd for henne, liksom.

Det er masse jeg elsker med Tromsø, en by som til tross for alle sine mangler og skjønnhetsfeil, er byen jeg har valgt å bo i helt siden høsten 1990. TIFF er på sett og vis inkarnasjonen av alt dette.

Så takk Hans Henrik Berg (R.I.P.), Martha og resten av styret, alle frivillige under TIFF og Tromsø by. Jeg bestiller en Mack Bayer, skåler for TIFF og byen og tar 27 år til, jeg.

Sees til neste år!