«120 år er jo ingen alder», vil 250-åringen Adresseavisen kunne hevde, men for et sted som fikk bystatus så sent som i 1794, og som vel ikke kunne hevde å være stort mer enn en landsby med en tollbod i enda 100 år til, er det imponerende at man fikk en avis opp å stå i 1898.

Og enda mer imponerende er det selvsagt at avisa fortsatt lever den dag i dag.

iTromsø har aldri vært noen gullgruve, og med tanke på at det forholdsvis beskjedne overskuddet vi hadde i 2017 var tidenes beste, økonomiske resultat (ikke omregnet i dagens kurs, men dog), skjønner man at det har vært en nærmest 120-årig kamp for å overleve.

En viktig årsak til at avisa har bestått er det solide, redaksjonelle fundamentet som ble lagt av Oscar Larsen, som inntok redaktørstolen i 1917. Seks år senere tok han også over som eier, og styrte skuta med stø hånd til å bli Nord-Norges nest største avis i 1934. På den tiden var Lofotposten ledende.

Oscar Larsen ble fjernet som redaktør av tyskerne i 1941, men fortsatte etter krigen, helt fram til sin død i 1961, da sønnene Sverre og Kjell Larsen tok over.

For alle som måtte tro at Nordlys alltid har vært størst, kan jeg opplyse at så ikke er tilfelle. Faktisk var det en enkelthendelse, og en grov porsjon kynisme som førte til det maktforholdet man har i dag. På sett og vis forklarer episoden også det onde blodet som til tider har vært mellom avishusene.

I 1948 brant avishuset Tromsø ned. Fortvilelsen var stor, og Oscar Larsen tok kontakt med Nordlys, for å få til en kollegial avtale om å trykke der, inntil oppbyggingen var ferdig. Svaret var blankt nei. I seks måneder kom ikke avisa ut, med det resultat at iTromsø har vært lillebror siden.

Avisa har alltid vært i forkanten av utviklingen, og la om til tabloidformat så tidlig som 1972. I 2000 ble den første nettutgaven lansert, som en av de første i landet, og i 2009 gikk man over til en «nett først»-strategi, noe de fleste andre avishus legger om til først nå.

Da iTromsø i 2015 lanserte personalisering av mobilfront (som betyr at lesevalg du hadde gjort tidligere påvirket hva du først får opp av artikler på mobilen), var det som første avis i hele Europa. Bare Winnipeg Free Press i Canada hadde gjort dette tidligere.

Som den perfekte ironi knelte nettet under tilblivelse av denne jubileumsavisa. Det vi trodde skulle være et kvarter uten tilgang til verktøyene vi trengte for å lage avisa, varte plutselig i to dager. Reserveløsninger ble funnet til sist, men det var ikke langt unna at vi måtte ringe tidligere typografer og settere for å få det sydd sammen. Ringen ville i så fall ha vært sluttet.

Etter noen særdeles vanskelige år på 2000-tallet, er det gledelig å kunne skilte med det høyeste lesertallet noensinne (51.000), den største opplagsøkningen i avisbransjen (18 prosent) og, som tidligere nevnt, det beste økonomiske resultatet i historien. Uten å bli helt Donald Trump, må vi kunne hevde at det for tiden ser lyst ut for avisa.

Dem som la grunnlaget – Erling Steinbø, Oscar Larsen, Sverre Larsen, Kjell Larsen, Wiggo Jentoft, Erlend Rian, Einar Sørensen, Per Eliasen, Arnulf Hartviksen, Pål Stensaas, Yngve Nilssen, Jonny Hansen, Jørn Christian Skoglund og hundrevis av andre – skal ha takken for det.

La oss løfte glasset i ærbødighet til dem – før vi med stor iver kaster oss inn i de neste 120.