Jeg synes den setningen sier alt om hvor åndelig bloddopa deler av Tromsøs maktelite var, da den sinnssyke ideen om å legge OL hit ble forsøkt utøvd i praksis. Det beste var at de klarte å innbille folk flest om at dette ville bli et helt enormt løft for byen.

Men la meg være raus, jeg ønsker tross alt ikke å terge på meg verken folk, tidligere ordførere eller sjefen min. Derfor skal jeg heller konse på det åndelige vrakgodset et OL ville generert, og heller sjalte ut noen saklige fakta.

La oss se helt bort fra de tørt saklige, økonomiske realitetene, som at samtlige vinter-OL i snitt har blitt fem ganger dyrere enn budsjettene de har operert med på forhånd.

La oss se bort fra at eiendomsprisene i Tromsø ville steget til høyder som ville tvunget ut alle med årsinntekter under sjefen min til Yttersia på Kvaløya og innerst i Ramfjord, og at en halvliter øl i dag ville kostet ei månedslønn for folk flest.

La oss se bort fra at hele byen og omegn ville vært et eneste digert anleggsområde i en tiårsperiode både før og etter de to uker lange lekene.

La oss ikke rippe opp i de svimlende naive tankene fra dem som i fullt alvor tror at OL er en slags idrettens ekvivalent til «Barn av regnbuen», ment for å skape fred og fordragelighet mellom mennesker.

Det er selvsagt en fin tanke å ha, mens man ser på kvalbilder tatt av Audun Rikardsen, mimrer om Oluf og hører på «Har en drøm» av Jørn Hoel, mens man klamrer seg fast rundt leggene på en gjeng korrupte pamper som spiser menneskerettigheter til frokost og driter dem ut rett i fleisen på vanlige folk verden over, hver fjerde vinter og hver fjerde sommer.

Tanken på at denne gjengen skal kjempe for fred, demokrati og åpenhet er selvsagt besnærende. Men den er himmelropende stupid, og har en over 100 år lang parade med dokumenterte fakta til å bevise det motsatte. Men la oss se bort fra det.

La oss også se bort fra at nærområdene til Tromsø ville blitt permanent ødelagt for fremtidige generasjoner. «Det blir aldri for store tanker», sier noen. Men da er det ingen som har spurt naturen eller nærområdene.

Hvordan en by som har problemer med å avvikle et OL i sjakk og et NM i skiskyting skulle håndtert bare de titusenvis av tilreisende ishockeysupportere, er for meg en gåte, men det er mulig jeg lider av for små tanker.

La oss derfor se bort fra bobsleigh-banen, akingbanen, de mange ishallene (til isdans, curling, ishockey, skøyter osv.), alle alpinløypene, alle langrenn- og skiskytingstraseene og alle brakkeriggene og de 20 nye hotellene til Petter Stordalen. De ville ikke hett The Edge, men «Bono», «Engelbert Humperdinck», «Ludvig XIV» og «Donald Trump».

La oss se bort fra dem, og la oss se bort fra at man måtte ha hult ut eller jevnet med jorda samtlige av fjellene i Lyngsalpene for å lage nok parkeringsplasser. La oss se bort fra alt dette.

Det som derimot bekymret meg, og som ville bekymret meg nå også, er om vi virkelig hadde fått et OL, og hva det ville gjort med oss. De som tror Tromsø er forhatt i resten Nord-Norge nå, kan jo bare tenke seg.

For det jeg husker godt fra denne tiden, da Arild Hausberg og gjengen gikk rundt med tanker som de fortsatt mener ikke var store nok, er denne eplekjekke, virkelighetsfjerne og selvnytende gigantomanien som bredte seg, og som ville gjort Tromsøs befolkning til en massepsykotisk og stormannsgal gjeng som hadde begynt å snakke om løsrivelse og separatistkrav. Jeg har jobbet flere år i bar, og jeg husker jeg fikk lyst til å brøle «Tromsø, gå hjem! Du er full!».

PCI-saken, trøbbelet på UNN (som for anledningen hadde blitt gjort om til et eneste digert sykehus for hurtigbehandling av norske astmapasienter uten astma), regionsammenslåingen og rivaliseringen mellom Glimt og TIL hadde bleknet. En borgerkrig ville vært uunngåelig.

Men det ble ikke slik. Takk og lov. Og derfor er det ingen andre byer i den demokratiske delen av verden som vil ha skiten. OL er i dag derfor overlatt til mer eller mindre korrupte regimer, despoter og land med undertrykte befolkninger. Land ledet av eldre menn, menn som aldri synes tankene sine er store nok.