En 17-åring sto fram i Aftenposten i helgen og undret seg over at hun får 11.000 kroner av Lånekassen ved starten på skoleåret. Det er jo greit med ekstra penger, men jeg hadde egentlig ikke trengt dem, medgir hun. Utbetalingen knytter seg til en ordning fra Bondevik-regjeringens tid, som har fått leve ganske anonymt i den skolepolitiske debatten. Det dreier seg om det grunnstipendiet som elever har rett til når foreldrenes inntekt ligger under et visst nivå. I år får fire av ti elever på videregående innvilget sine søknader. Men så mange økonomisk svaktstilte er det simpelthen ikke her i landet.

I ett av verdens rikeste land vil det alltid være noen som i for liten grad får del i godene, og som bør ha krav på denne typen sosiale utjevningstiltak. Andelen stipendmottakere viser med all tydelighet at treffsikkerhet er en krevende øvelse. Og jo mindre treffsikker, dess mer urettferdig vil ordningen oppleves – med iboende fare for å svekke respekten for trygdesystemet. Eksempelvis får skilsmissebarn stipend når den av foreldrene de bor mest hos har lav inntekt, uansett om den andre – som de også er mye sammen med og som tar sitt økonomiske ansvar – har høy inntekt. Men er foreldrene gift, og tjener godt under de skiltes samlede inntekt, kan søknaden bli avslått.

To forhold har stått sentralt i norsk skoledebatt i en årrekke: Den offentlige skolen reproduserer sosiale forskjeller i stedet for å utjevne dem, og frafallet på videregående er et konstant problem. Lite tyder på at stipendieordningen bidrar positivt her. Det blir heller ikke lett å forsvare denne ordningen i sin nåværende form – og som koster over én milliard statlige budsjettkroner årlig – etter at det høyst rettferdige elevkravet om gratis skolebøker omsider fikk gjennomslag.

Det kan ikke være en offentlig oppgave å sponse russefeiring eller dyre merkeklær, fremholder Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise. Hans partifelle, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H), synes klar for å se nærmere på ordningen. Tiden er overmoden. Og det mangler jo ikke på udekkede behov på norske skolebudsjetter. Men uansett fremtidige bevilgninger til grunnstipendiet, må det siktes langt bedre inn mot dem som virkelig har behov for det.