Ikke på grunn av dårlig økonomi, men fordi bedriften nektes å rive dagens lokaler i Storgata 93A og bygge nytt. Det til tross for at de ønsker å bygge en fasade som er nøyaktig slik den var den gang bygget ble ført opp på begynnelsen av 1900-tallet. Vernemyndighetene har sagt bombastisk nei til en slik løsning. Etter mange års diskusjon med myndighetene gir nå bokhandelen opp. Det er altfor tungt og lite hensiktsmessig å drive en moderne bokhandel i et gammelt museum, som bedriftsledelsen begrunner nedleggelsen med.

Her kolliderer vernemyndigheter som har de aller beste intensjoner om å ta vare på fortida med en bedriftsledelse som ser nødvendigheten av å modernisere og bygge ut bedriften for å sikre både bedrift og arbeidsplasser i fremtiden. Det er en kollisjon som burde vært unngått. Begge parter har gode poenger, men når myndighetene ikler seg sine prinsipper og står bombastisk på dem, gir det dessverre lite rom for en så nødvendig ting som fleksibilitet for å finne gode løsninger. Vi er redd vernemyndighetene bruker sine prinsipper på en lite klok måte i dette tilfellet.

Det er ikke første gang at verneinteresser og bedriftsutvikling står steilt mot hverandre. I utgangspunktet er det aldeles utmerket at vern av gamle bygninger står så sterkt som det i realiteten gjør. Historisk sett er det mange verneverdige bygninger som er jevnet med jorda og som i ettertidens lys absolutt burde vært tatt vare på. Storgata i Tromsø er en gate hvor fasadene er fredet. Det har bidratt til å ta vare på det særpreget som byens hovedgate har hatt i alle år. Så blir det et spørsmål om hvor langt man skal strekke prinsipper om vern når det kolliderer med helt nødvendig modernisering og utvikling av bedrifter – og dermed arbeidsplasser.

I tilfellet Storgata 93A burde Tromsø bokhandel fått rive bygget fra begynnelsen av 1900-tallet og føre opp fasaden på nytt slik den opprinnelig var. Det viktige er tross alt å bevare det særpreget bygget har hatt. Så lenge det ivaretas, burde fleksibiliteten hos vernemyndighetene være slik at man unngår det som åpenbart er eneste alternativ: Å legge ned bedriften. En bedrift må kunne bygge nytt og modernisere sine lokaliteter, selv om fasaden på bygget anses som verneverdig. I det lange løp er arbeidsplasser viktigere enn nostalgi.