Overskriftene det gir, er kanskje ikke like heftige som i Paul Watsons storhetsperiode, men det er nok til at nordlendingene atter en gang klamrer seg til hvalfangsten.
Selv, så kommer jeg fra hvalfangstslekt, med en bestefar som levde av dette, men jeg kjenner at engasjementet ikke er så stort lenger. Nå må det innrømmes at jeg ikke spiste hvalkjøtt før heller, inntil Paul Watson første gang hyttet med neven og ba meg la være. DA skulle jeg ha! Jeg stiller meg spørsmålet om jeg også ville forsvart tyrefekting eller revejakt, om det jeg var spanjol eller engelsk, og folk utenfra ba meg slutte med slikt. Obsternasigheten er en undervurdert drivkraft i mennesket.
Som noen en gang uttrykte det: hvis man hadde sett hvordan hvalen ble drept, ville man ikke spist hvalkjøtt. Godt mulig. Jeg tror imidlertid det samme hadde vært tilfellet hvis normale, sarte sjeler så hvordan dyr ble drept på salgslagene. Men hvis man nå skal spise kjøtt eller fisk i noen form, innebærer det at noe blir drept. Og uansett hvor mange tiår man jobber for den saken, vil tofu aldri komme til å erstatte fiskeboller og kjøttkaker på nordnorske middagsbord.
Jeg var en gang som 19-åring på en Greenpeace-konsert i Italia, men selv om bandene var mer enn bra, ble opplevelsen ødelagt av at hele venstresiden av salen var dekket av skjermer som viste filmer av hval i harmoniske bevegelser foran pittoreske landskap. Høyresiden av konsertlokalet var viet de søteste selene National Geographic hadde klart å oppdrive. Det er klart at ingen vil drepe noen som er så søt. Eneste problemet var at vi på den tiden hadde sånn overflod av sel i Nord-Norge, at fiskebestanden alvorlig begynte å lide. Og selv om jeg syntes at sel var søtere enn sild, ble det ulogisk for meg at man skulle la en slik emosjonelt basert avgjørelse få velte hele økosystemet.
LES OGSÅ: – De skulle ha sprengt skipet i småbiter
Hvis det var den siste hvalen som var i live, ville jeg selv stilt opp som levende skjold for å berge den. Men så lenge det ikke er noen åpenbar fare for utryddelse, har jeg mer problemer med å se poenget. Det er ikke bare obsternasigheten som gjør at nordlendinger er skeptiske overfor Greenpeace. Det er hovedsakelig at miljøengasjementet i stor grad har vært emosjonelt fundamentert. Bellonas pragmatiske holdning til miljøproblemene har folk flest ingen motstand mot. Vi er nemlig i det store og hele for å bevare miljøet – det handler bare om å ikke bruke nusselighet som argument.