En dagligvarebutikk i Troms går nå ut med en oppfordring til andre butikker i fylket, og landet for øvrig: Iverksett tiltak for å redusere matsvinnet. Bakgrunnen er at forretningen ønsker å gå foran med et godt eksempel i en tid hvor det kastes mye mat. Blant annet er det inngått avtaler med bønder som kommer og henter varer til bruk som dyrefor.

Oppfordringen er nødvendig og betimelig, for undersøkelser viser at vi her til lands kaster 350.000 tonn spiselig mat rett i søpla hvert år. Svinnet er stort både i industrien og butikkene, men husholdningene står for nesten to tredjedeler. For en gjennomsnitts barnefamilie betyr dette at hver femte handlepose også fungerer som søppelpose. Maten som kastes har en samlet kassalapp på 18 milliarder kroner. Det er store verdier. Verdier som kunne kommet godt med på andre områder.

Heldigvis har man sett galskapen, og i fellesskap har dagligvarebransje, næringsmiddelindustri, organisasjoner og myndigheter gått sammen i et prosjekt under navnet ForMat. Hovedmålet er å bidra til å redusere matsvinnet med 25 prosent innen utgangen av 2015. At det er mye å gå på, bekreftes av en filmskaper som for tiden sykler gjennom den nordlige landsdelen sammen med tre kompiser. Hensikten er å lage en dokumentarfilm om matsvinn, og på turen skal de kun livnære seg på mat som butikker enten har kastet eller skal kaste. Og de lider ingen nød, for å si det sånn. I Tromsø fikk de så mye at behovet var dekket for adskillige mil fremover.

Det hersker liten tvil om at vårt forhold til datostempling er en medvirkende årsak til at vi kaster mat for milliarder. Uten en gang å gi melk, egg eller kjøttpålegg en sjanse, bærer det rett i søpla når datoen er der – om ikke før. Om det står ”best før” eller ”siste forbruksdag”, tar vi i liten grad hensyn til, selv om det her er en vesensforskjell. Og når det kommer til egg, synes vi å ha liten tiltro til at en relativt kort spisefrist skyldes et europeisk regelverk, og ikke den faktiske holdbarhet.

Skal vi redusere matsvinnet, handler det i stor grad om å finne en bedre balanse mellom reelle behov og de matmengdene som pøses ut på markedet. Det krever etisk bevissthet å bidra aktivt til å dempe et overforbruk man tjener gode penger på. Fabrikker og butikker må holdes i ørene, men et mål om 25 prosent reduksjon kan ikke nås hvis ikke den enkelte av oss deltar i dugnaden.