Det er i kriser at man ser hva folk er lagd av. I fotballsammenheng gjelder dette ikke bare spillere og trenere, men også for supportere. Det er lett å være medgangssupporter.

Alle holdt med Norge da vi slo Brasil i VM 1998. Nesten ingen brydde seg om laget da vi i 2010 tapte 0-2 for Island. Faktisk ble TV-kampen sett av under 50.000.

Ikke så rart, tenker de fleste, når resultatene og underholdningsverdien blir som de blir. Hvis du ser på fotball som underholdning på lik linje med Beat for beat eller Tore på sporet, er også dette normal logikk.

Noe av grunnen til at jeg elsker fotball, er imidlertid at det innimellom følger sin helt egen fornuft.

Hvis Stockport-supportere hadde vært opptatt av underholdningsverdi, ville det vært ingen på kampene. Hadde glamouraspektet vært det som trakk folk til stadion, ville spillerne med skeiv sveis og dårlig tannstilling for lengst ha blitt byttet ut med tamburmajorer, eller cheerleadere, som det så populært heter.

Det er bare det at du ikke får tusenvis til å gå en hel sesong for å se på cheerleadere.

Jeg var en av de 3.418 som overvar det mørkeste øyeblikket i Tromsø siden krigen. 0-6-tapet mot «middelhavsfarereren» Strømsgodset, får selv Norges tap mot Island til å fremstå som en stolt bragd. Man vil aldri igjen kunne si «Fort Alfheim» uten at noen begynner å knise.

Etter hvert som frustrasjonen begynte å bre seg utover kampen, observerte jeg at en del begynte å bue på laget eller klappe ironisk når en TIL-spiller bommet på en demping, mens andre igjen bare reiste seg og gikk. Helt legitimt, for så vidt, og jeg skal ikke hevde at jeg var spesielt feststemt selv, heller.

At langt færre kommer til å ta turen neste gang, virker også sannsynlig. Jeg har bare lyst til å sette dette litt i perspektiv.

Selv, så har jeg i mange år hatt sesongbillett til Wimbledon, og av hatlagene, har jeg alltid godtet meg over at Tottenham-supportere er så kjappe til å snu seg mot egne spillere. Med en gang ting begynner å gå dårlig, bruker de mer energi på å bue og skjelle ut egne spillere, enn å støtte laget.

De årene de har unge spillerkull, blir spillerne psyket fullstendig ut av dette, og leverer langt dårligere enn de normalt ville gjort. Dette har flere ganger blitt brukt som forklaring på hvorfor det ofte stokker seg for laget når det drar seg til i serien.

Kan bare nevne at Tottenham kun ett år har vært i Champions League, selv om det økonomisk ligger til rette for at de skulle kunne klare det omtrent hvert år.

Supporterne til Manchester United (for så vidt også et hatlag) buer visstnok aldri på eget lag. Just saying.

I krisestunder kan innimellom også skippertaksånden komme. Mitt største hatlag i Norge, Vålerenga, skal ha kudos for at da de rykket ned i 2000, klarte de å mobilisere slik at de hadde flere på kampene i 1. divisjon enn de hadde hatt det i toppserien. Over 5.000 i snitt. Og ånden dro de med seg i flere år etter at de rykket opp, med tidvis oppe i 20.000 på kampene og stor stemning. Og laget var virkelig vanskelig å slå på hjemmebane. Ikke verst, med Norges minst karismatiske mann ved roret.

Noe lignende opplevde skotske Hearts, som på grunn av dårlig økonomisk styring fikk poengfratrekk og måtte rykke ned, men resultatet var at flere begynte å gå på kampene. I år er de tilbake i hovedfeltet, med ryggen til Ronny Deila et godt stykke foran.

Bodø/Glimt var gjennom en lignende økonomisk hestekur, hvor kronerulling blant supporterne bidro til å redde klubben. At supporterne også har «blødd for drakten», har nok bidratt til at det har vært så vidt giv rundt klubben etterpå – middels resultater til tross.

I Tromsø har vi kanskje vært litt for vant til at Trond Mohn har «bailet» oss ut. Sarpsborg 08 (nei, tallet er ikke TIL-resultatet mot laget) lå desidert sist i 2013, men klarte gjennom storstilte aksjoner i byen å få folk til å gå på kamp og støtte laget, og klarte på mirakuløst vis å hale seg over nedrykksstreken. Tilfeldig? Neppe!

Nei, kom dere på kamp, folkens. Det er nå TIL virkelig trenger det. Med mindre du er av «Tore på sporet»-typen, da.