En kompis av meg beskrev en gang ei dame ved å si: «hun lider av folkehøgskolesyndromet». «Hva er det?», spurte jeg forundret. «Jo, alle som har gått på folkehøgskole og bodd litt for tett innpå andre, kommer til det punktet at uansett hva man spør dem om, så - «plopp» - får du servert hele følelseslivet, med alle traumer, forholdsbrudd og kriser».

Tidligere var det bare dem som nyss hadde vært på folkehøgskole som led av dette. Etter at sosiale medier gjorde sitt inntog, kan det virke som om halve befolkningen lider av dette. Personlig merker jeg også symptomer på sykdommen. Da jeg for eksempel var på konsert med George Clinton, kom det et bilde av artisten på Facebook, med tagging av alle jeg dro sammen med. Hvorfor det, egentlig? George Clinton er da komplett ukjent for de fleste av mine 2804 «nære» Facebook-venner.

Kanskje vil jeg imponere de 32 som aner hvem han er. Snikskryte av at jeg har det fett. Ikke vet jeg, men jeg gjør det. Noen går lengre enn meg. De filmer store deler av konserten på mobilen, for så å legge den ut. Hvor misunnelig blir ikke vennene da? Vil neppe tro at noen angrer på at de ikke dro, når de ser et opptak gjort av deg mens du hopper opp og ned med mobilen, hvor den shabby lydgjengivingen av artisten konsekvent overdøves av dine «hoi!»-tilrop. Under en konsert nokså nylig opplevde jeg til og med at noen stod med Ipad og filmet. Hvorfor kan de ikke bare finne et godt liveopptak av samme artist på Youtube? Og hvor god blir egentlig konsertopplevelsen når man har krampe i armen, fordi man på død og liv skal filme det man likevel ser?

Sist gang jeg var på en tilnærmet fancy restaurant, brukte de jeg var sammen med så lang tid på å forevige måltidet, at maten ikke var ordentlig varm da jeg endelig fikk lov til å spise den. Selv, la jeg i ettertid ut en Facebook-melding hvor jeg beklaget at jeg ikke hadde foreviget måltidet, men samtidig kunne berolige alle ved å si at det smakte fortreffelig.

Jeg har noen venner som tar daglige selfies. Alle er en god del yngre enn meg. Antar at når de setter dem sammen over et 30-årsperspektiv, får de en spennende «tidsreise». Noen annen grunn kan jeg ikke se. Ikke for at jeg bør kritisere noen. Folk på min alder tar ikke «selfies», vi teppebomber sosiale medier med bilder av barna våre. Hvis jeg hadde begynt å ta daglige selfies, er jeg sikker på at mine nærmeste hadde fått lagt meg inn på lukket avdeling. I min alder er det mer legitimt med skamløs opphausing av ungene. Vi får frem hvor pene de er, hvor gode de er til å spille fotball, hvilke morsomme kommentarer de kommer med og hvor smarte de er.

Jeg jobbet en gang i et motemagasin, og kunne registrere at jentene der photoshop’et bildene av seg selv, før de la dem ut på Facebook eller Instagram. Greit nok, de hadde jo tross alt et image å ivareta. Når de så begynte å få barn, la jeg merke til at også bildene av de små ble photoshop’et. Eller kanskje jeg tar feil, og de rett og slett har barn med perfekt porselenshud?

Og hva er uansett så galt med at man pynter litt på sannheten? Når man kommer opp i en viss alder, blir barna vår representant. Hvis de er vakre, får vi selv skryt. Hvis de klarer noen bragder, er det vi som høster æren. Og for dem av oss som ikke er sporty nok til en topptur eller en halvmaraton, blir dette det eneste skrytet vi kan få i sosiale medier. Bilder av en 47-åring som går til jobben, får liksom ikke så mange «likes».

«Jeg trenger ikke venner, jeg vil har følgere», sa en tidligere Nordlys-journalist, da han ble spurt hvorfor han var på Twitter, og ikke Facebook. De fleste andre er skrudd sammen på annet vis. Vi trenger venner, og den letteste måten å holde kontakt med disse, blir gjennom sosiale medier. Da er det kanskje ikke så rart at noen feilkobler, og har sin «meltdown» etter et forholdsbrudd i full Facebook-offentlighet. Det er bare «folkehøgskolesyndromet» flyttet til vår tid. Og hva vet jeg – kanskje titalls «likes» og «dette klarer du»-kommentarer faktisk hjelper? Kanskje de vise ordene som postes også gjør folk klokere? Det er til og med mulig at du gjennom å «reposte» en kjedemail redder en familie i Nepal. I et SoMe-univers er nemlig alle muligheter åpne.