År med omfattende etterforskningsarbeid avsluttes uten at noen stilles til ansvar for det antatte drapet.
Drapsetterforskningen etter Per Vålnes’ forsvinning vinteren 2011 går inn i historien som den mest omfattende i Nord-Norge etter krigen. I over tre år har politiets etterforskere og jurister jobbet under høytrykk for å løse saken. Hvor mange titalls millioner som totalt er brukt på å løse drapsgåten kan vi foreløpig bare spekulere i. Bare oppgravingen av grunnen under deler av Vollan Gjestestue, hvor politiet mente levningene med stor sannsynlighet skulle befinne seg, har hatt en prislapp på rundt 20 millioner kroner.
Saken avsluttes fordi politiets etterforskning ikke har ledet til sterke nok bevis i en rettssal. Uten verken et lik eller en tilståelse ble henleggelse etter hvert en naturlig følge. Tilsynelatende mener politimesteren at politiet ikke har gått på et prestisjenederlag. Muligens oppleves det slik i politietaten, men selvfølgelig – dette er og blir et nederlag. Én ting er at tre personer har sittet varetektsfengslet i hele 13 måneder med en drapssiktelse hengende over seg. Noe annet er det at saken – til tross for langvarig og intensiv etterforskning – ikke er blitt løst. Politiet har ikke kommet i mål, noe som heldigvis er uhyre sjelden i norske drapssaker.
Dersom politi og påtalemyndighet har rett i sine antakelser om at Per Vålnes faktisk ble drept for snart fire år siden, går det etter all sannsynlighet fortsatt en eller flere drapsmenn fri blant oss. Det er ille for samfunnet, og det er ikke minst ille for Per Vålnes’ etterlatte. Dessverre står denne drapssaken i fare for å bli et av de store, åpne sårene i norsk og nordnorsk kriminalhistorie.