Publisert: 17.03.2010 kl. 06:39 , Endret: 17.03.2010 kl. 09:49
Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) vil oppheve fartsgrensene på flere store veier rundt Oslo og i Nord-Norge. I rekken av ikke nødvendigvis spesielt gjennomtenkte utspill fra politikerspirene, kommer dette høyt på listen.
Forslaget skal behandles på landsmøtet til FpU i helgen. Vi ser ikke bort fra at det kan få flertall, men derfra er det likevel enorme avstander til forslaget i det hele tatt er mulig å realisere.
Norge har ikke et veinett – og definitivt ikke store deler av Nord-Norge – hvor det er egnet å fjerne fartsgrensene. Tvert imot er standarden så dårlig – eksempelvis langs store deler av E6 fra Nord-Trøndelag og nordover – at en fartsreduksjon er mye mer nærliggende enn tanken på en oppheving av fartsgrensene.
FpU vil at fri fart skal innføres på motorveier med godkjent standard, altså veier med blant annet minst to kjørefelt i hver retning og fysisk skille mellom kjøreretningene. Det i seg selv legger debatten død i store deler av Nord-Norge. Dessuten: FpUs tro på at fri fart ikke vil føre til flere ulykker, er vanskelig å ta på alvor.
FpU legger riktignok ikke opp til at forslaget skal iverksettes med dagens veier. "Ungdomsavdelingen" til Fremskrittspartiet skal i helgen utarbeide et langtidsprogram hvor man staker ut retningen for samfunnsutviklingen i et 50-årsperspektiv. Slik sett kan forslaget fungere som et oppspill til en mye viktigere debatt enn fjerning av fartsgrensene: Nemlig en grunnleggende debatt om veistandarden i Norge.
Se bare på tilstanden til veinettet i og rundt Tromsø, som iTromsø har omtalt de siste dagene og ukene. Den er mildt sagt elendig, og fortvilte bilister står i kø med sine skrekkopplevelser. Slik skal det ikke måtte være i verdens rikeste land.
Det bør være duket for en nasjonal debatt om veiens sentrale rolle i samfunnsmaskineriet. Men mens veiene er blitt verre og verre i løpet av vinteren, stikker politikerne hodet i sanden og løper vekk fra ansvaret de sitter med. Det er på tide å børste støv av gamle valgløfter og gjøre ord til handling.
