Mobbing på sosiale medier ser ut til å være et ustoppelig fenomen - og heller ikke politikere er vernet. I fjor på denne tida var skoler involvert i antimobbekampanjen «Bruk hue», som setter fokus på digital mobbing blant ungdom. Fortsatt pågår kampanjen for fullt. Men kanskje det hadde vært en ide å forebygge politisk mobbing på sosiale medier i samme slengen? Senterpartiets Sandra Borch er kanskje den politiker som har vært mest fokusert i debatten om nettmobbing. Fenomenet eksisterer både i rikspolitikken og i lokalpolitikken. I Finnmark har nylig en fylkespolitiker blitt hetset på det groveste for sine meninger i en omstridt båtrutesak. Godt voksne mennesker går fullstendig amok, også politiske motstandere. Det er et trist skue, og neppe særlig sunt for den politiske rekrutteringen.
Paradokset er at godt voksne mennesker sliter med å være forbilder i den moderne verden, også folkevalgte som bør være ekstremt nøye med å utøve nettvett og holde saklighetsnivået høyt i hevd. Det kan gå hett for seg på sosiale medier når lokalpolitikerne barker i hop, en arena som overvåkes av både medier og innbyggere i alle aldre, inkludert ungdom. Det kan se ut til at barrieren for å slenge ut sårende påstander og karakteristikker blir stadig mindre, og at politikere som trenger tillit og legitimitet lett ramler ned i lekegrinda. Nå skal politikerne tåle en god del, ikke minst når de selv byr opp til «dans». Det er sunt at politikerne har sine lytteposter blant velgerne og deltar i nettsamfunn. Der kan de lufte problemstillinger, be om innspill og spre budskap. Ikke minst er dette viktig for å nå nye generasjoner, og bidra til politisk debatt og bevisstgjøring. Det gir også større nærhet mellom folk og politikere. Men det er en demokratisk utfordring at enkelte av de mest spissfindige debattene flyttes ut fra formelle arenaer og inn i et fora der det kan virke som betenkningstiden er forsvinnende liten.Også for mediene har den nye virkeligheten blitt en utfordring. Moderatorjobben har blitt krevende, ikke minst for små og ressursfattige publisister som gjerne vil pleie en debatt innenfor sømmelighetens grenser. Det viktigste må være at det skapes en balansegang mellom ønsket om en frisk debatt og et anstendig ordskifte.
