Om snaue to uker kommer Dalai Lama på privat besøk til Norge. Normalt ville det være naturlig at landets øverste politiske ledelse avsatte tid til å møte en 25-årsjubilant for Nobels fredspris. I det aktuelle tilfellet kan det virke både unnfallende og pinlig ikke å gjøre det. Udelt pinlig blir i alle fall den innenrikspolitiske debatten om hvilken av stortingsbygningens bakdører som skal åpnes for tibetanernes åndelige leder, og hvilke rom som ikke skal brukes til et møte med politikere utenfor regjeringssfæren. Utenriksminister Børge Brende (H) legger ikke skjul på at den kinesiske isfronten er grunnen til at det offisielle Norge i beste fall nøler.   Det kan nok anføres at nølingen - eller rettere sagt ønsket om å gjenopprette et normalt forhold til Kina - handler om mer enn lakseeksport og annen handel. Handelen med Kina er for øvrig i vekst, totalt sett. For dette handler også om muligheten til å være med og påvirke den østlige stormakten i spørsmål som Syria, Ukraina, atomnedrustning, klimapolitikk - og menneskerettigheter. Å hevde våre verdier, som stortingspresident Olemic Thommessen (H) noe svulstig uttalte det da han måtte ta den første støyten i denne saken.   Paradoksalt nok, kunne man si, har fredspristildelingen til ikkevoldsforkjemperen Dalai Lama fjernet enhver slik påvirkningsmulighet for Norges del. Kina kunne opptas i Arktisk Råd uten merknader fra norsk side. Å sitte stille i båten og håpe at den politiske isfronten går over, vil være en strategi med hundreårsperspektiv. Noe mer offensive strategier har heller ikke gitt tegn til opptining. Dilemmaene er i det hele tatt lettest å få øye på i denne saken.   Gro Harlem Brundtland (Ap) opplevde det samme ved Dalai Lamas Norges-besøk i hennes statsministertid. Det regjeringsvante Ap holder også en lav profil nå, mens både Brende og Thommessen møter seg selv i døren etter å ha holdt høy profil i tiden som opposisjonspolitikere - og som ledere i den norske Tibetkomiteen. Dette fraværet av konsistens gjør dagens norske knefall enda mer problematisk - i den balansegangen mellom idealisme og realpolitikk som enhver regjering er henvist til. Uansett, små lands knefall for et stort og mektig gir et problemfylt signal til omverdenen.