Uka hvor «slampen på sofaen» blir «slampen på vindusrekka» er omsider her. Skolen har startet, og giddaløsheten som i månedsvis har preger hele huset, skal i alle fall opphøre noen timer daglig. I vårt hjem vurderte vi seriøst å bare bære sofaen, med ham i, til skolen. Så leie var vi blitt.

En kort periode var poden rett nok ute og lette etter Pokemons, men etter å ha lastet ned en jukse-app, har han de siste ukene kunnet ligge på rommet og finne Pokemons i New York eller Paris, uten å bevege seg en meter. Kreativiteten for å unngå å gjøre noe, kjenner ingen grense.

Eneste som kan endre på slaraffenlivet om sommeren er hvis det er du som står for underholdningen, og selv om programmet du legger opp er aldri så oppfinnsomt, ender det likevel opp med å gå skeis til slutt. Som forfatter og mammablogger Malin «Meekatt» Birgirsson uttrykker det: «Det spiller ingen rolle om man vekker barna med ferske scones, tar dem med på sykkeltur og bygger en lekegarasje i naturlig størrelse før klokken er elleve om morgenen. Klokken tolv er de fortsatt i dårlig humør og spør: - Hva skal vi gjøre i dag, mamma?»

Barn av i dag er ikke vant til å kjede seg, og hvis de gjør så, anser de det som vår oppgave å endre på det. I alle fall inntil skolen begynner igjen. Skolestart bringer én velsignelse med seg – vi får overlatt krappylene til noen andre, slik at vi kan være oss selv i noen timer.

En annen ting som endrer seg dramatisk denne uka er nyhetene. I månedsvis har vi våknet til nyhetsskup som «Gresset vokser og vokser» på en kirkegård, eller krimsaken om at noen har stjålet blomster på Framsenteret. Vi har også fått opprivende reportasjer om hvorfor Tande-P aldri har sendt «smileys», om måsunger som lever farlig nært kanten på et tak eller politimannen som tisset foran kafégjestene – rett nok 100 meter fra og med ryggen til, men likevel.

Det er nesten ikke grenser når det gjelder hva avisene har lirt av seg for å få fylt spaltene i ferien. Med skole- og jobbstart tar dette slutt. Politikerne vender tilbake og tar dumme beslutninger vi kan skrive om, problemene på arbeidsplassene dukker opp igjen og de kriminelle kommer fra ferie og begynner å begå lovbrudd igjen. Og når de virkelig tragiske nyhetene dukker opp igjen, tar en seg i å savne sakene om stjålne blomster og måsereir i sykkelstativ.

Alt i alt mistrives de fleste med å leve i et vakuum over tid. Min eneste virkelig velbeslåtte venn fikk det for seg at han skulle pensjonere seg i 40-årene. Han hadde i grunn penger til det, og verdens flotteste hus ble kjøpt på et idyllisk sted på Mallorca, hvor han og familien skulle få slappet av og gjort ingenting for resten av livet. Etter to måneder holdt han på å gå på veggene av kjedsomhet. Han har i ettertid beskrevet det som den verste perioden i sitt liv.

Før noen får ropt «i-landsproblem», må jeg få komme til poenget: Vi trenger hverdagen. Uansett hvor lite innbydende høsten kan virke, ville alternativet drive oss til vanvidd. To måneder til med ferie ville ført til både skilsmisse og bortadoptering av barna. Minn deg selv om dette neste gang du ser det «ulikt» å starte på igjen, og gå høsten i møte - lys til sinns.