Kommentaren

«Det er noe som er riv, ruskende galt»

Etter en drøy måned kan vi slå fast at 2017 ikke har vært et spesielt kjedelig år. Og det gjelder ikke bare den bisarre situasjonen i USA.
nyhet_old

Jeg hadde for eksempel ikke trodd at vokalisten i D.D.E. skulle hylles av den politiske åndseliten for kloke tanker, og spesielt ikke når tankene det henvises til er alt annet enn kloke.

I et innlegg i VG mandag, rykker musikeren og bedriftseieren inn en kronikk med krigstypene «DDE-Bjarne ut mot snillisme i velferdsstaten: Etterlyst: Politisk styring!».

Innlegget inneholder – foruten en god porsjon selvskryt – så mange snåle påstander uten belegg, så mange løsrevne antagelser uten dokumentasjon, så mange forutinntatte faktafeil og plattheter at det enkleste ville vært å bare le av det, og la det forsvinne ned i feeden til VG.

Likevel skal man ikke kimse av et innlegg skrevet av populær musiker, som publiseres på landets største nettsted, uansett hvor fristende det måtte være å bare flåse det vekk.

Det føles dessuten ekstra betimelig å si fra når Brøndbo henter støtte for sine plattheter hos den politiske eliten. Ja, eliten. For det er ikke horder av D.D.E.-fans som har ilt til og tilkjennegjort sin støtte, men noen av landets presumptivt glupeste hoder.

Det var flere på den politiske høyresiden som plutselig var veldig glade i D.D.E., i hvert fall tekstene. Frps Ove Vanebo var en av dem. Høyres Kristian Tonning Riise en annen.

For ikke å glemme Kristin Clemet, tidligere statsråd (H), nå leder i den konservative tankesmien Civita, og en av de mest respekterte ideologene på den politiske høyresiden. Hun var raskt ute på Twitter, der hun delte innlegget fra Brøndbo til sine nesten 60 000 følgere.

«Mye sunn fornuft her», skrev hun, og applauderte Brøndbo inn i manesjen.

Den folkekjære artisten begynner hele teksten med å skrive at Norge nå har så feige politikere at han nesten heller hadde foretrukket en snill og omsorgsfull diktator, for så å skynde seg å si at diktaturer sjelden fungerer. Da er liksom tonen satt, og teksten bølger således mellom egenopplevd (og udokumentert) frustrasjon og generell systemkritikk.

Brøndbo er lei av å betale skatt «når pengene bare renner ut i andre enden», underforstått til folk som ikke har gjort seg fortjent til dem.

Han gjentar et kjent omkved om at de som er i stand til å klare seg selv må gjøre det, og at de som har behov for hjelp skal få hjelp. At syke folk må få hjelp, men at de som ikke er syk ikke skal få hjelp.

Med andre ord akkurat slik systemet allerede er. De fleste politiske partier er skjønt enige om dette. Brøndbo veiver med armene alene på et jorde. Det er ikke engang ei åpen dør å slå inn i mils omkrets.

Det blir likevel først virkelig ille når han insinuerer at det i Norge lønner seg å motta trygd foran å være i full jobb. Som ikke stemmer. Dette er det som i andre deler av verden nå kalles «fake news».

I sin oppsummering gjentar han også dette, men da i klartekst – og med utropstegn – at vi må «Ta bort ordninger som gjør det enkelt å velge NAV som hovedarbeidsgiver!»

Når skal folk med mange millioner på bok, i dette tilfellet en av Norges rikeste artister, slutte å påstå at NAV er noe du kan «velge» å ha som hovedarbeidsgiver? Det er det samme som at du ikke kan «velge» å sykmelde deg. Det er det noen andre som gjør.

Tekstens minst etterrettelige og tristeste passasje er likevel denne: «Når du hører av en godt voksen dame i prat med en annen godt voksen dame at «sønnen min på snart 50 er sykemeldt på grunn av ryggen, og det har han vært lenge. Så nå driver han og pusser opp fritidsboligen!»

For det første er det ikke spesielt god debatteknikk å basere ens elendighetsbeskrivelser på noe man har hørt at noen sa til noen andre.

For det andre må godt bemidlede folk som er i full jobb slutte å mistenkeliggjøre folk som er sykmeldt eller ufør.

For det tredje er det enormt lite empatisk å stille seg over den som er sykmeldt eller ufør, og si hva de skal bruke sin tid ute av jobb til.

Kanskje er det noe helt annet enn ryggen som plager det anonyme skrekkeksemplet til Brøndbo? Hodepine, magesmerter, traumer, sorg, utmattelse, søvnproblemer, hva vet jeg?

Det kan være tusen grunner, og grunnene er mellom den sykmeldte/uføre og lege og saksbehandler. Og både Brøndbo, undertegnede og alle andre skal holde seg for gode til å skule olmt og mistenksomt på dem som av uvisse sammensatte grunner er forhindret fra å jobbe. For de aller fleste ønsker å jobbe.

«Mye sunn fornuft her» opp i rumpa mi, sånn for å holde meg til Brøndbos egne, kunstneriske terminologi.

Og så lurer jeg på hva for eksempel Kåre Willoch tenkte da han leste Brøndbos samfunnsrefs. De ideologiske forbildene og ledestjernene er åpenbart ikke hva de var.

Og velfødde artister fra Namsos, som før pleide å stille seg solidariske på parti med dem som hadde minst, har nå begynt å kjefte på dem i stedet.

Verden har sannelig blitt et rart sted den siste måneden. Og i skrivende stund er Svalbard Norges varmeste sted. I februar.

Som Bjarne Brøndbo selv skriver i kronikken sin: Det er noe som er riv, ruskende galt.