Margareth Ohlins film «De andre» ble vist på Verdensteateret som en av syv filmer i filmserien «På flukt» som går på kinoen gjennom hele oktober.

– Filmen handler om barn i Norge som har fått midlertidig oppholdstillatelse. Noe som betyr at de har opphold fram til de fyller 18 år. Deretter kan de bli sendt tilbake til hjemlandet etter 18 årsdagen sin, noe som skaper et enormt press på barna. Vi ønsker å belyse dette og gjøre folk oppmerksom på det, sier Maria Brochmann, regionkonsulent i Redd Barna.

Bryter barnekonvensjonen

– Nå ser vi rekordmange enslige mindreårige som kommer til Norge, så det er viktig at vi alle er klar over det. Vi i Redd Barna mener disse midlertidige tillatelsene bør avvikles, forteller Brochmann.

Redd Barna har i samarbeid med Tromsø internasjonale filmfestival arrangert filmvisningen og ønsker at folk skal forstå hva som skjer med asylbarn som blir returnert til hjemlandene sine.

– Norge bryter flere punkter i barnekonvensjonen hver dag, noe som ikke er greit. Barnekonvensjonen sier at alle har de samme rettighetene, men asylbarn er en gruppe som diskrimineres. Vi må gjøre noe med det, og vi ønsker å gjøre folk bevisst på det, blant annet ved å vise denne filmen, sier Brochmann.

Sterke inntrykk

Journalist og forfatter Åse Brandvold ga i forrige uke ut boken «En flukt som aldri tar slutt», som hun snakket om før filmvisningen. I denne boken forteller hun blant annet om møtet med Nazi-fullah Azizi som bodde i Troms før han ble sendt tilbake til Kabul.

– Det gjorde veldig sterkt inntrykk på meg å treffe noen som var så alene. Han hadde bodd på Heimly mottak i to år, og ble tvangsreturnert til Afghanistan på 18 årsdagen sin. Så lenge han hadde et håp om å bli i Norge var han vært en gutt som lærte fort på skolen, som var aktiv og spilte fotball på Finnsnes idrettslag. Men når han skjønte at 18 årsdagen ble en truende dag ble psyken hans verre og verre, forteller Brandvold.

Hun møtte Azizi i Kabul på et mottak, og han fortalte sin historie.

– Da han kom til Kabul besvimte han på gata, blir plukket opp av politiet som vil rekruttere han som sin lekegutt, altså en gutteprostituert. Det er en tradisjon i Afghanistan, at man har en «dansegutt». De sa de skulle beskytte han mot at han ble deres leketøy fordi de skjønte at han var en sårbar person som ikke hadde noen, sier forfatteren.

– Det er et paradoks at Norge så på han som en person som er voksen og som kunne klare seg i Kabul, mens der ble han sett på som en gutt man kunne leke med, forteller hun.