Illustrasjonsfoto
            (Foto: Ronald Johansen)

IllustrasjonsfotoFoto: Ronald Johansen

Alle skal med, om så ingen rekker spillerbussen

Kommentaren

Breddefotballideen er lite forenelig med forventningene som stilles til prestasjoner.
Last inn siden på nyttSaken oppdateres...

Ønsket om å komme langt, uansett hva det måtte være, handler om hardt arbeid. Selv den mest uglesette bransjen på jord – reality-bransjen – krever en unormalt stor dedikasjon og hunger for å nå fram.

Vi aksepterer derfor at det satses iherdig. Ingen setter ned foten hvis kommende Bjørgener og Northuger allerede som 8-åringer trener 21 timer i uka. Klassiskutøvere begynner råkjøret i 3-4-årsalderen. Blant deltakerne på pianokonkurransen Top of the World var det kun én som hadde begynt så sent som i 6-årsalderen. Og her snakker vi fem timer øving hver dag. Kanskje ingen bombe da at de norske utøverne er sjanseløse.

I alle andre former for idrett eller kultur har vi likevel en forståelse for at dette må til. Et sted der det derimot ikke har fått gjennomslag for denne tanken, er innen fotballen. Hvis noen institusjoner ønsker å satse utover de sedvanlige to treningene i uka, blir de beskyldt for å være usosiale elitister. Norsk Fotballakademi, Samba-akademiet og lignende private aktører som tilbyr de ivrigste ekstra påfyll av trening, er utskjelt av Norges Fotballforbund, som mener de ødelegger breddefotballen. Enhver far eller mor som lar sønnen eller datteren delta er egoister som bruker spisse albuer for at deres barn skal ha fordeler i livet. Bekymringsmeldingen til Barnevernet er ikke langt unna hvis noen hører at poden eller datteren til noen av disse trener hver dag.

Hver gang diskusjonen er oppe kommer påminnelsen: «Ikke glem Bjørnebye». For de uinnvidde betyr det at man skal huske at den tidligere Liverpool-proffen Stig Inge Bjørnebye (45) selv som 15-åring var en som ikke fikk spilletid på Elverums 2. lag. Begynner vi elitesatsingen for tidlig, mister vi disse. Da en tysk venn ble presentert for denne tanken, kommenterte han tørt: «Det er mulig dere ikke mister Bjørnebyene, men da har dere allerede mistet Bastian Schweinsteiger, Thomas Müller og Mario Götze». Jeg tror dessverre han har rett.

Martin Ødegård hadde aldri fått en slik utvikling gjennom en vanlig breddesatsing, på samme måte som Magnus Carlsen ikke hadde fått det. Da fedrene til de to ble spurt om hemmelighetene bak suksessene, var oppskriften den samme: De har øvet fem ganger mer enn sine jevnaldrende.

I mange år slo vi oss stolt på brystet og sa at Norge hadde den siste verdensmesteren på treski. Magne Myrmo trosset åpenbart bedre utstyr, men vant likevel. På fotballsiden forventer man samme resultat med treklumper, eller uten å trene profesjonelt, som er et like stort drawback. Hysteriet rundt at de som er mer interessert i korps eller tegnekurs ikke får muligheten til å bli like gode som dem som trener ni ganger i uka, er absurd. Lets face it, de vil aldri bli like gode uansett. Det valget har de gjort selv. Tro meg, jeg har prøvd. 40 år med trening én gang i uka har resultert i skuffende få profftilbud. Men som god nordmann har jeg jo fortsatt trua ...

Lik itromso.no på Facebook:



iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.

Mer å lese på iTromsø: