Det vil si: Etter at Høgmo la opp som spiller i 1989, dro han hjem til Gratangen hvor han fungerte som spillende trener. I 1990 kom imidlertid hans debut som ren trener og det skjedde her i byen. Ikke for hans gamle lag TIL, men for TUIL på den andre siden av sundet.
Muligheter i TUIL
– Jeg så muligheter i TUIL. Laget var ungt, og de ville noe. Men ting måtte settes i system. Opplegget rundt A-stallen var for tilfeldig – spillestilen var for enkel – og det var nødvendig med en opprustning av selvtilliten, sa Høgmo til Bladet «Tromsø» i 1990.
Og Høgmo lyktes med det han satte seg fore. TUIL rykket til slutt helt opp til førstedivisjon og Høgmos kurs som trener var til de grader så stigende at han ble hentet «hjem» til Alfheim hvor han ble sparket midtveis i sesongen 91/ 92.
Skjebnekamp
Nå foregriper vi riktignok begivenhetenes gang. Høgmos prestasjon med TUIL beskrives av vår journalist Bjørn Arne Johannesen som et «lite eventyr». Han bruker målstatistikken for å bevise det: 58 mål på 21 seriekamper.
Intervjuet med Høgmo sto på trykk samme dag som «skjebnekampen» mot Stålkameratene skulle spilles og ambisjonene var klare.
Overrasket
– Vi satser maksimalt på opprykk, og gjør hva vi kan for å klare oppgaven, men ingen tårer om vi mislykkes. Ok. Det kan vel hende at vi vil ha en stund for oss selv dersom det går galt. Men ingen sure miner. Ingen hadde regnet med at vi skulle slå Bodø/ Glimt. Det kom ærlig talt overraskende også på oss.
TUIL vant 2–1 og opprykket til 2. divisjon var klart. Og med de beste skussmål fra Oluf, Tromsdalens store sønn, som advarte mot å kjøpe inn spillere og heller bruke «lagets og bygdas egne gutter».
– Men med Per Høgmo som trener tror jeg vettet fortsatt får råde. Han har gjort en kjempejobb både på og utenfor banen, sa Arthur Arntzen da seieren var et faktum.
Så der har vi det: Per-Mathias Høgmo. Godkjent av selveste Oluf. Da er vi klar for playoff.
