Britt Leandersen, ansvarlig for inkludering i idrettslag (ved Tromsø idrettsråd) skrev i avisa iTromsø nylig at over 700 barn i Tromsø kommune lever i familier som er regnet som fattige. I sitt forsøk på å inkludere disse barna i idrettens gleder og muligheter informerer Leandersen om at de fleste klubbene tilbyr nedbetalingsordninger for barnas kontingenter, og at det sikkert også fins muligheter til å få kjøpt brukt sportsutstyr.

Det er flott at idretten selv bringer dette på banen og tør å sette teamet fattigdom på dagsorden. Når det er sagt, så er det en selvfølgelighet at ingen skal ekskluderes fra et sportslig opplegg på grunn av familiens økonomi. Men, det er fremdeles langt mellom liv og lære, som det så fint heter. De av oss som har drevet med fotball, eller annen idrett for den saks skyld, vet at dette koster. Ofte er kun det beste utstyret godt nok. Alt bør være av en viss kvalitet sier idretten, som langt på vei er med på å legge til rette for kjøpepress. Til og med barna selv er godt orienterte om hva som er gode fotballsko, og hvilket utstyr man bør ha, etter anbefaling fra både trenere og medspillere. Ja, for ingen vil vel skille seg ut. Ingen barn og unge ønsker følelsen av å være annerledes, å være nest best, utstyrsmessig. Å møte opp i brukt utstyr er for mange barn og unge faktisk ikke greit. Bevisstheten omkring hvilket utstyr som duger starter for mange allerede så tidlig som i førskolealder.

Selv i 2015 er fattigdom et ømtålig tema. For mange er det å være fattig en privat sak, noe man ikke snakker til andre om, eller ønsker å vise omverden. Om mange klubber kunne være tilbøyelig til å tilby nedbetalingsordninger (å dele opp medlems kontingenten), vil det likevel være svært vanskelig for den som sliter med å betale regninga og be om ei slik ordning. Man må ha i tankene at ildsjelene (de som driver laget/klubben) ofte har ulike roller. I tillegg til å være kasserer i idrettslaget, er ildsjelene ofte også foreldre i klasser hvor barn av økonomisk ressurs svake foreldre går. Dette betyr i praksis at økonomiske ressurssvake foreldre må be andre foreldre som deres barn leker sammen med om ei nedbetalingsordning. Som jeg tidligere var inne på: det er få, svært få, som vil blottlegge seg slik. Det handler tross alt om verdighet.

Også var det Nav da. Leandersen nevner for så vidt Nav i sitt innlegg. Er det slik at de som sliter økonomisk kan kontakte Nav for å få utstyr og flybillett til Norway Cup dekket? Neppe. I Navs verden er utgifter til idrett og annet sportslig opplegg en kutt-post, og er ikke en del av posten «stønad til livsopphold». For ikke lenge siden viste en lokal undersøkelse at en av de nye voksende grupper av sosialstønad mottakere i Tromsø er helt vanlige familier hvor begge er i fullt ordinært arbeid, men har store økonomiske utfordringer på grunn av høye boutgifter. Denne gruppen er ikke regnet blant de 700 fattige, men sliter likevel med å få endene til å møtes, og å betale medlems kontingenten til barnas idrettsklubb. I en ideell verden kommer kreativiteten og ideene alltid til sin rett, men i en virkelig verden hvor idretten fremstår som en pengemaskin, foregår lagspillet i forhold til lommeboka størrelse. Har du ikke stor nok lommebok til å være med, får du ikke delta i lagspillet er min oppfatning. Avslutningsvis vil jeg nevne at flesteparten av de 700 fattige som det her har vært vist til, etter all sannsynlighet verken er å finne i skisporet eller på fotballbanen, dessverre.