Det har vært ei rar helg. I dag gjør teknologi at vi kontinuerlig pålesses elendighet fra hele verden hver eneste dag. Vi blir litt fartsblinde av det, og jeg kjenner ofte på dette, hvor lite jeg egentlig bryr meg om skjebnen til masse mennesker som lider.

Uskyldige sivile, gamle og syke, kvinner og barn. Det kan gjøre inntrykk der og da, når bildene sveiper over skjermen eller jeg leser en artikkel, men så er det over. Skuffende nok veldig fort. Så går livene våre videre, og vi blir opptatt av våre egne, smått ubetydelige problemer. Regninger som må betales. Gjøremål man skal få unna. Husarbeid som kaller. Små ærender i våre små liv.

Denne gangen gikk det ikke over. Et massivt terroranslag i Paris oppleves som ekstremt nært, og det er ikke bare fordi vi selv opplevde det sommeren 2011. Folk i hele den vestlige verden, og i særdeleshet Europa, sitter filleristet etter denne helga.

Og bare for å rydde unna noe med én gang. De som prøver å blande seg inn i andres følelser for hvordan de velger å takle denne sorgen kan virkelig besinne seg nå. Sorg har ingen fasit for hvordan den takles.

Det er derfor den er så vrien å håndtere. I helga har for eksempel mange valgt å endre profilbildene sine i sosiale medier, ved å la fargene fra Frankrikes flagg ligger over bilder av dem selv. Andre har foldet hendene sine i fortvilelse og bedt bønner for sivilbefolkningen i Frankrike, for ofrene, for de pårørende.

Dette er det noen som føler for å rakke ned på. I en eller annen slags fanatisk variant av kokett ateisme (hvor selvutslettende ironisk er ikke dét?) har jeg sett flere som har påpekt at det er religion som utløste terroren og at man derfor ikke skal be for noe eller noen. At bønner er en del av problemet. Dette er en uklok sammensausing av forskjellige komponenter.

La folk få be for at andre skal ha det bra. Virkelig. Omsorg og empati har aldri satt verden en millimeter tilbake, og disse bønnene har sitt utspring fra et genuint ønske om å gi andre varme og omsorg, der avmakt og fortvilelse preger en. At man selv velger å la være er også greit, men ikke kritiser andre for at de bryr seg. Det er hundre prosent uproblematisk.

Og jeg blir kvalm av dem som prøver å minimere andres rett til å ta del i denne sorgen, som påpeker hvor hyklersk det virker å vise omsorg og empati med franskmenn når man til daglig ikke viser samme omtanke for sivile i hissige krigsområder i Syria, Irak, Afghanistan osv.

Dette postuleres åpenbart i et forsøk på å vise at man er bedre evnet til å sette verden i perspektiv enn andre, men det tryner i tilløpet. Det er smålig, usmakelig og ikke minst fryktelig unødvendig.

Vi kan like eller mislike det, men verden er nå en gang skrudd i hop slik at vi alltid vil bry oss mer om det vi opplever som nært, og vi vil alltid kjenne empatien og smertene sterkere, når noen som står oss nært blir rammet av tragedier. Det er ikke det samme som at vi rangerer menneskeliv. Det er sånn vi er.

Hvis én person i nærmiljøet ditt omkommer i en trafikkulykke oppleves det sterkere enn om flere hundre dør i en flyulykke eller av hungersnød i en annen verdensdel. Dette er en del av vår selvoppholdelsesdrift, det som gjør at vi i det hele tatt holder ut. Vi klarer ikke å innover oss all jævelskap i verden.

Setter man alt inn i det store bildet, vil man dessuten alltid finne eksempler på noe som er verre, som da vil være en evigvarende garanti og et frikort mot å bry seg om noen verdens ting. Og da kan folk summe seg, tenke seg om to eller tre ganger, og drøye med å sende ut meldinger på sosiale medier om hvor ubetydelig denne tragedien er i det store bildet, eller hvor mye mer tragisk andre tragedier er.

Vær så snill, la oss slippe at dette skal utløse en eller annen slags skrudd konkurranse i å vise hvem som vet om mest jævelskap i verden, for det er virkelig nok å ta av.

Mange i min omgangskrets følte nok også dette terroranslaget uhyre nært, da situasjonen var veldig lett å identifisere seg med. Jeg har selv tilbrakt ekstremt mye av min jobb og fritid på konserter. En konsert med en artist/et band jeg liker er den optimale følelsen av frihet, samhold og kollektiv moro.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått og skålet, jublet og holdt rundt og klemt på folk jeg overhodet ikke kjenner underveis eller etter en god konsert.

Det er mange betydelig smartere folk enn undertegnede som har forsøkt å definere hva kulturopplevelser er, men for meg er det å dra på en konsert en bevisst søken etter lykke og gode følelser. En flukt fra all verdens alvor, der man får sprøytet inn ekstern energi og der trivielle hverdagsutfordringer, familiære plikter, økonomiske bekymringer og problemer av ymse størrelser fordufter og blir holdt utenfor for en stakket stund.

Å være på konsert er på sitt beste også noe så vakkert som en genuin følelse av samhold og tilhørighet, et samhold som går på kryss av politiske, seksuelle og sosiale preferanser.

De sterkeste konsertopplevelsene frigir et rush av velvære og etterlater en i eufori, lykkerus og en naiv tro på mennesket. Ferdig innspilt musikk er flott, men sammenlignet med en konsertopplevelse er det å sette hermetikk opp mot ferske råvarer.

Eagles of Death Metal, det amerikanske bandet som spilte i Paris denne grufulle kvelden, er en av de beste eksponentene for konserter fylt med energi, humor og livsbejaende vibber, noe jeg selv har vært så heldig å få oppleve flere ganger. En konsert med Eagles of Death Metal kunne vært skrevet ut på blåresept og delt ut i stedet for lykkepiller eller henvisning til kognitiv terapi. De har spilt på den største scenen på både Buktafestivalen og Øyafestivalen. De har solgt ut Sentrum Scene i Oslo senere denne måneden.

Når da noen idioter bestemmer seg for å angripe en konsert med disse hedersmennene, er det et angrep på noe av det aller fineste med å bo i et fritt samfunn. Dette er ekstreme og fanatiske tullinger som ikke skyr noen midler på sin ferd mot et skrudd univers.

Og derfor kjenner jeg på et vanvittig sinne og hat når jeg sitter og skriver om dem.

Det er veldig mange som nå kommer med oppfordringer om å besinne seg og roe ned, og det er selvsagt helt på sin plass. Likevel synes jeg det er for mye forlangt å be folk om ikke å være sint, ikke å føle hat. Klart denne totalt hensynsløse og meningsløse terroren genererer sinne.

Klart det genererer hat. Noe annet er emosjonelt naturstridig. Jeg hater gærninger som hjernevasker tenåringer til å ta livet av andre mennesker og selv. Jeg hater folk som truer friheten min. Jeg hater at det finnes noen som er så fundamentale i sin tro at de mener seg berettiget til å drepe annerledes tenkende.

Tullinger som kødder med mine medborgere, søstre og brødre som ikke har gjort noen noe galt. Jeg hater dem, og jeg vil at de skal jages til verdens ende og at tankegodset deres skal tilintetgjøres og kastes på den åndelige skraphaugen. Intolerante, fundamentalistiske, dogmatiske tullinger. Jeg hater dem virkelig betingelsesløst. Og ingen skal be meg legge bånd på disse følelsene.

Vi skal selvsagt holde hodene klare, men det må virkelig være lov å føle på dette hatet, ikke minst for dem som står nærmest og midt oppi dette, slik mange også gjorde etter 22. juli. Vi skal ikke tabubelegge det. Jeg er veldig stolt av hvordan Norge håndterte terroren da vi selv ble rammet av den, med rosetogene, diktene og sangene.

Når det kommer til hvordan dette skal håndteres politisk, er jeg likevel redd det ikke bare nytter med fredelige tog, dikt og sang alene, uansett hvor trist vi måtte synes at det er. Å vende det andre kinnet til terror er ikke nok.

Men jeg aner ikke hvordan dette skal løses politisk. Jeg er til enhver tid mer redd dem som hevder å forfekte Den Ene Sannheten. Og derfor tror jeg hver og en av oss, vi som ikke besitter noen formelle maktposisjoner, bare må jobbe videre med de vanlige og flotte eller miserable livene våre. Vi må fortsette å legge ut bilder av nordlys, syngende hvaler, barnebarn og søndagsmiddager, anbefale musikk og filmer til hverandre.

Dele morsomme videoer og fortelle vitser. Krangle om lokalpolitikk. Diskutere fotball og snakke om været. Og vi må fortsette å gå på konserter, konserter jeg vil nyte uten å oppsøke dem ved å gå gjennom metalldetektorer eller bli passet på av myndighetspersoner med våpen i beltet. Det er denne friheten de hensynsløse jævlene har angrepet. Og den kampen skal de tape.