I forestillingen «Et år med magiske tanka» mister Joan sin mann helt plutselig. Det handler om tap og sorg, men også om vilje og livsmestring. Før torsdagens visning av forestillingen, ble Roald og Inger Linaker invitert til førsnakk med teatersjef Nina Wester. De fortalte åpenhjertig om sin opplevelse av å miste barnet sitt brått og brutalt i et terrorangrep.

– Da jeg snakket med ham på telefonen etter bombingen inne i Oslo, spurte han om råd til hvordan han kunne ta seg av gruppen med ungdommer fra Troms på best mulig måte. Like etter sa han «Pappa, nå hører jeg skudd». Det siste jeg fikk sagt til ham var at han skulle finne søsteren sin, og at jeg var veldig stolt av ham, forteller pappa Roald.

– I fritt fall

Opplevelsen av døgnet som fulgte kan vanskelig beskrives for dem som ikke var til stede. Gunnars søster, Hanne Linaker, var bekreftet fysisk uskadd og i sikkerhet. Samtidig var det ingen som kunne fortelle familien hvilket sykehus Gunnar befant seg på, eller hvilken tilstand han var i.

– Vi ble kontaktet av Ullevål sykehus den 23. juli. På det tidspunktet var Gunnar allerede klinisk død, forteller mamma Inger.

Familien fikk avholdt en seremoni rundt senga sammen med sykehuspresten, og fikk på den måten tatt avskjed med Gunnar, som bare ble 23 år gammel.

– Når en så dramatisk hendelse inntreffer, føles det som at grunnen rives vekk under deg, du er i fritt fall, sier Inger.

– Det var forferdelig vondt, og det er det fortsatt. Samtidig tror jeg det var veldig viktig å få den stunda. Det at vi fikk møte en varm og pustende Gunnar hadde stor betydning på den måten at det fikk i gang sørgeprosessen, sier Roald.

Troen satt på prøve

Roald jobber som prest, og forteller at han definitivt fikk satt sin egen tro på prøve sommeren 2011.

– Jeg er ikke i stand til å fatte verken denne, eller alle de andre grusomme hendelsene som skjer i verden. Døden har jeg akseptert for lenge siden, men brutaliteten rundt den er vanskelig å fatte.

Roald forteller at han likevel bestemte seg tidlig for å ikke bruke tid på å hate gjerningsmannen.

– For noen år siden fikk jeg være med en norsk jøde som hadde mistet hele familien sin i Auschwitz, og jeg spurte ham hvordan han hadde klart å leve livet slik han gjorde i ettertid. Han sa at han skilte mellom hat og sinne, og at det var bortkastet tid å hate.

– Dette møtet hjalp meg da jeg opplevde tragedien selv. Jeg var tidlig klar over at jeg ikke ville ha hatet som ledestjerne, forteller Roald.

– Bedøvelsen gikk ut

Et fellestrekk ved familiemedlemmenes opplevelse av å miste Gunnar, var at det tok lang tid før de greide å kjenne ordentlig på sorgen.

– Da det skjedde var det mye som foregikk på nasjonalt plan. Det var bra og viktig, men samtidig utsatte det mye for oss, slik at vi ikke fikk sørge ordentlig, sier Roald.

– Det var som en bedøvelse som gikk ut etter hvert, og da kom sorgen for fullt, sier Inger.

– Gunnar er fortsatt en del av familien. Jeg har ett barn som lever, og en sønn som er død. Nå har det gått over fire år, og jeg strever fortsatt med tanker som «Har det virkelig skjedd?».

Veien videre

Inger forteller at støtten fra familie og venner har vært avgjørende for hvordan hun, Roald og Hanne har taklet tiden etter 22. juli.

– Vi har støttet hverandre, og fått støtte utenfra. Jeg hadde i tillegg en veldig imøtekommende og ivaretakende arbeidsgiver. Det har nok vært helt avgjørende for at jeg er i jobb i dag, sier hun.

Hanne Linaker (21) studerer i dag på UiT–Norges arktiske universitet.

– For meg tok det lang tid å ta hverdagen tilbake. Da hjalp det at skolen bøyde og tøyde på regelverket, slik at jeg ble ivaretatt på best mulig måte. Det er krevende med en posttraumatisk stresslidelse som går utover både hukommelse og konsentrasjon, men jeg føler jeg har fått god hjelp. Det gjelder både på skolen jeg gikk på før, og på universitetet nå, sier hun.

– Vi tar livet gradvis tilbake, litt etter litt, og ramler tilbake av og til. Jeg husker jeg tenkte at jeg aldri skulle ha en glad dag i livet mitt igjen, men det fikk jeg, sier Inger.

– Sorgen og savnet melder seg fortsatt, både når det passer og når det ikke passer. Samtidig gjør vi ting vi liker, vi jobber og har det fint. Selv om vi er sårbare, har vi sett at vi har utrolig mye godt rundt oss, avslutter hun.

sorg OG SAVN: Før torsdagens visning av «Et år med magiske tanka», ble Roald og Inger Linaker invitert til en samtale i Teaterkafeen med teatersjef Nina Wester (til høyre). Der fortalte de om sin opplevelse av å miste sønnen i terrorangrepet på Utøya sommeren 2011.