I dag står Europa overfor den mest krevende flyktningsituasjonen vi har sett siden andre verdenskrig. Da er det lett å bli overveldet av det som skjer på vår egen trapp og i vår egen bakgård, men det betyr ikke at vi kan lukke øynene for det utenfor.
18. desember markeres den internasjonale migrasjonsdagen, og jeg mener vi bør benytte denne dagen til å ta et lite steg tilbake fra den opphetede debatten om antall asylsøkere, hvilke land som bør gjøre mer og innstrammingstiltak.
Mennesker over hele verden er på vandring. Når man leser de siste tiders aviser er det lett å anta at dette er et nytt fenomen – og at så lenge vi håndterer krisen vil ting returnere til normalen. Men migrasjon og folkevandringer er ikke noe nytt – det er konstant.
De siste årene har vi også vært vitne til en økning i migrasjon. I år 2000 var nærmere 175 millioner mennesker å regne som migranter, femten år senere er det tallet 232 millioner. Rekordmange tvinges på flukt fordi hjemmet ikke er trygt lenger, og dessverre er det lite som tilsier at de konfliktene folk flykter fra vil avta i nærmeste fremtid.
En annen årsak til den økte migrasjonen er at stadig flere må forlate hjemmene sine som følge av klimaendringene. Ørkenspredning, flom og stigende havnivåer er bare noe av det vi vil se mer av i fremtiden. Nye konflikter vil oppstå i kampen om livsviktige ressurser som rent vann og dyrkbar mark, som blir stadig knappere. Organization for Migration anslår at det allerede innen 2050 kan være 200 millioner klimaflyktninger i verden.
Hvis vi ikke løfter blikket nå, vil det synet som møter oss når vi først gjør det være enda mer dramatisk enn i dag. Krisene vil være større og ramme hardere. Skal vi møte morgendagens utfordringer er vi nødt til å enes om en felles måte å håndtere de på.
Den løsningen kan ikke bestå av verken uambisiøse klimatiltak eller kutt i langsiktig bistand i nødhjelp, men være basert på en realistisk forståelse av årsakene til at folk flytter på seg.