Da har julen ordentlig fått senket seg. Endelig har alle fri samtidig. Endelig kan vi slappe av. Endelig skal man få kose seg sammen med familien. Problemet er bare at disse planene som regel bare funker i teorien.

I militær og fotballsammenheng kaller man det «brakkesyken» - fenomenet som oppstår når man har tilbragt for mye tid i hop og begynner å gå hverandre på nervene. I flere EM og VM finnes det eksempler på at spillerne på laget til de antatte favorittene blir uvenner og slutter å samarbeide. Eller enkeltspillere som får nok og drar hjem, etter høylytt kjekling med trener eller medspillere. I de fleste tilfellene (tyskerne er ofte unntaket) er dette totalt ødeleggende for laget, og man får en prestasjon som er milevis under pari.

På samme måte er det med jula i de fleste hjem. Man har en drøm om at dette skal bli så fint og flott, men småkrangling, kjefting og gnisninger får ødelagt alt som måtte minne om julestemning, og «laget» går i oppløsning og destruerer seg selv. Men når vi sitter der med pinnekjøttet, lutefisken eller ribben på tallerkenen, gjør vi likevel alt i vår makt for å late som om dette ble «riktig så koselig».

Vi er liksom ikke skodd for å henge med familien absolutt hele dagen, i over en uke. Alle andre perioder på året er det en drøss med andre aktiviteter som holder oss adskilt. Skole, jobb, fotballtrening, korps og møter gjør at tiden vi tilbringer sammen på en hverdag begrenser seg til 3-4 timer. Det er derfor det er så få gale øksemordere blant oss.

I tillegg til at tiden vi skal være sammen plutselig tredobles, bringer juleferien med seg masse ekstra stress. Det er gjerne et tredvetalls gaver som må fikses, kålrabi som mangler til julemåltidet, slektninger som må besøkes og juletrelys som viser seg ikke å funke. Råkjøret frem mot den store dagen, gjør sitt for å ta livet av det siste, lille snevet av julestemning man måtte føle. Og alt kulminerer i det som nærmest er eksamen for familien – nemlig julemiddagen.

På julemiddagen utvides gjerne gjengen med enda noen dysfunksjonelle familiemedlemmer. Og det gjør ikke saken bedre akkurat. Persongalleriet varierer fra familie til familie, men ved de fleste julemiddager hvor mange er samlet, går i alle fall noen av disse karakterene igjen:

Man har moren som har gjort mesteparten av jobben med forberedelser, har pådratt seg høyt blodtrykk i prosessen og i et naivt forsøk på å skape forsoning har invitert begge partene i en opprivende konflikt til julemiddagen.

Man har de to partene i den nevnte konflikten, gjerne et par som nettopp har blitt skilt, som ikke sier et ord til hverandre, himler diskret med øynene når motparten snakker og gjør sitt ypperste for å unngå blikkontakt.

Man har faren, som føler at han har fortjener å slappe av og gjøre ingenting, ettersom det tross alt var ham som dro juletreet over dørstokken. Han er totalt uinteressert i alt rundt seg og drømmer bare om at middagen skal bli unnagjort, slik at han kan velte seg over på sofaen.

Man har tenåringen som nekter å kle seg pent til julemiddagen, hvilket gjør far småirritert og gir mor enda høyere blodtrykk. Denne karakteren er i noen tilfeller oppi 20-årene og har flyttet hjemmefra, men inntar automatisk den gamle rollen som «obsternasig fjortis» det øyeblikket de entrer barndomshjemmet igjen.

Man har tanten som aldri giftet seg, som er overdrevet emosjonell med tanke på at hun aldri fant det for godt å starte egen familie. Hun har gjerne fornuftige gaver til alle, og føler seg utilpass hver gang stemningen blir uggen eller noen blir for høgmælt, ettersom det ødelegger det utopiske bildet hennes av familiekos.

I tillegg har man selvsagt den småfulle onkelen, som ler høylytt og shotter akevitt til både forrett, siderett, hovedrett og dessert. Det er han som senere på kvelden prøver å surfe ned trappa på juletreet, eller andre vanvittige stunts som man hoderystende forteller om hver gang familien er samlet uten ham til stede.

Også har man barna som er nært hverandre i alder, som ikke kan tilbringe et sekund i samme rom uten at den ene erter og den andre kauker «Mamma!»

Jeg trenger ikke legge ut om kveldens videre forløp, for det kjenner alle. Det eneste vi kan konkludere med, er at det er et mysterium at vi år etter år ser frem til at det skal bli jul. Får bare ønske alle lykke til – prøv å holde ut i år også. Heldigvis varer ikke høytiden så lenge, det er bare i barnesangen at jula varer helt til påske. Og godt er det.

Kommentaren var på trykk første gang i 2015.