«Hvorfor skal vi ta hele landet i bruk, dersom det er upraktisk, unødvendig og vanvittig dyrt?»

Spørsmålet stilles av Hordaland Høyres tidligere toppolitiker, Henning Warloe, i en kronikk i Bergens Tidende. Han tar til orde for å nedlegge hele den distriktspolitiske tanken.

Utkantene omtales som en gigantisk kostnad for samfunnet, hvor krav om infrastruktur, rassikring, bruer og tunneler blir bygd til steder «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det er i dag ikke lov til å synes synd på folk i storbyene, ifølge Warloe, men som han sier: «Jo færre de blir, jo mer er det synd på dem, og jo mer må vi andre betale for å holde liv i dem».

Warloe reagerer på at folk på de ytterste utposter forlanger samme pris på strøm, samferdsel, bensin og matvarer som i tettbygde strøk, til tross for at kostnadene til fremføring og distribusjon er mye høyere. Velstandsøkninga i Norge har vært helt avhengig av flukt fra landbruket og distriktene, mener han, og distriktspolitiske virkemidler blir brukt feil, når innbyggerne i de store kommunene må betaler regninga for dagens kommunestruktur gjennom inntektsutjevninga. Warloe går så langt som å kalle det et «ran»!

Sterke påstander, altså, men la oss gå dem litt etter i sømmene.

Det er mulig Warloe har et poeng i at administrative strukturer og -utgifter i småkommunene ikke vil være nødvendige hvis man bare har større kommuneenheter. Ikke at dette poenget på noen måte er nytt, men likevel.

Han har også rett i at ikke alle distriktsutbygginger gir like mye mening. En tunnel til en bygd med 60 innbyggere, hvor snittalderen er over 65 år, bør man ha lov til å sette spørsmålstegn ved uten å henges.

Tromsøværinger kjenner også smertelig godt til at det er lettere å få flertall i Fylkestinget for veibygging til bygder i sørfylket, enn til noe som helst i Tromsø kommune. «Forakten for storbyen», som Warloe refererer til, gjør seg nok gjeldende også i en så vidt liten by som Tromsø.

Samtidig er jeg blant dem som steiler når jeg ser Warloes fremstilling om at alle verdiene skapes i storbyene.

Olje, elektrisk kraft og fisk produseres nesten utelukkende utenfor storbyene. Er det da riktig at disse verdiene skapes i Oslo, Bergen eller Stavanger? Er det da så urimelig å forlange at folk i områder som produserer kraft ikke skal betale mer for strømmen enn folk i Oslo må?

Det kan også nevnes at problemstillingen blir den samme hvis man ikke har leveringsplikt for fiskerne, hvor man kan komme i den absurde situasjonen at folk på yttersiden av Senja kan bli nødt til å kjøpe fisk fra Sunnmøre eller Kina, som de i utgangspunktet har fanget selv.

Når man snakker om de «dyre» distriktene, kan det nevnes at både Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane har langt større eksport per innbygger enn Oslo, ifølge Menon Business Economics rapport for 2015. I tillegg vet vi at mye av grunnen til at Møre og Romsdal topper listen, ligger i at de har hovedkontorer der for ekstremt mye av fisken vi fanger i Nord-Norge.

Verdiene skapes ikke nødvendigvis hvor de bokføres, selv om det i regnskap kan fremstilles slik. Som direktør i Innovasjon Norge, Halvor Flatland, uttrykker det: «Ressursene i havet, bakken og fossene kan ikke flyttes. Det vi lever av her i landet, er ikke nødvendigvis produsert i sentrale strøk. Vi hadde heller ikke hatt verken Hydro eller Statoil uten ressursene som fantes i distriktene.»

Jeg tror kanskje planene om å legge ned distriktene må utsettes enda noen år.