Jeg husker miljøbyprosjektet fra begynnelsen av 1990-tallet. Så husker jeg «Spillet om Tromsø», hvor arkitekt, etterhvert professor i urbanisme, Knut Eirik Dahl var en foregangsmann.

Det er 23 år siden de første ambisiøse planene for moderne bybebyggelse langs Stakkevollveien ble fremlagt. Tidligere forsøk på å lage en overordnet plan for denne viktige hovedåren hadde strandet – på grunn av uenighet mellom eiendomsbesitterne.

Gjennom «Spillet om Tromsø» ble det gjort forsøk på å få interessentene til å snakke bedre sammen. Knut Eirik Dahl tråkket personlig hver meter av Stakkevollveien, særlig på sjøsiden. Ingen har bedre oversikt over mulighetene enn ham.

Også tidligere var det store planer for Stakkevollveien. I 1978 ble det vedtatt at den skulle utbygges til firefeltsvei med midtrabatt, lysregulering og såkalte engelske kryss. Dette ble det ikke noe av, fordi det ville medføre rivning av et betydelig antall hus.

I mellomtiden er det vedtatt positive planer: Stakkevollveien skal utvikles til en bygate (selvsagt skal den det). Firefeltsveien er dukket opp igjen, men i en helt annen form: Ved siden av de ordinære kjørebanene for biler, skal det anordnes egne kollektivfelt i hver retning.

Dette er bra. Jeg ønsker at vi langs denne viktige bygaten tilrettelegger for kollektivtrafikk med skarpere profil enn i dag. Her går det an å legge trikkeskinner i en trasé fra knutepunktet Prostneset via Breivika/UNN/UiT og gjennom tunnel til Langnes – helt til flyplassen. Det er også muligheter for såkalt metrobuss. I en miljøby som Tromsø bør vi absolutt koste på oss et «spektakulært» transportmiddel i en eller annen form, som knyttes til byidentitet og ditto stolthet.

Samtidig forstemmes man over hvor lang tid alt tar i Tromsø. I det tidsspennet jeg omtaler, nesten et kvart århundre, er det skjedd skuffende lite. Man kan sammenligne med revolusjonerende prosesser i andre byer, eksempelvis Drammen. Også i Bodø, hvor det gjøres iherdige og begavede forsøk på å utfordre Tromsøs rolle som største by i landsdelen, skjer ting med en dynamikk og entusiasme som dessverre ser ut til å være fremmed for Tromsøs politikere og byråkrater.

Vi har opparbeidet oss en negativitetskultur, hvor det er blitt sport å stoppe, krympe eller endog skandalisere og latterliggjøre alle større tiltak og initiativer. Nordlys har nylig berørt fenomenet i en lederartikkel med overskriften «Nei-byen Tromsø». Her omtales sendrektig byråkrati, motstand og obstruksjoner. Avisen tok utgangspunkt i den mangeårige farsen omkring Buchardt-hotellet. Men også på generelt og objektivt grunnlag er dette et problem som fortjener større interesse. Det innebærer at byen går glipp av investeringer og opparbeider seg et negativt rykte.

I så måte er det trist å se at nei-holdninger hos både administrasjon og byråd stadig ser ut til å true interessante og fremtidsrettede utbygginger i Tromsø – også i regi av seriøse, lokale aktører.

Personlig synes jeg det er merkelig at såkalte miljøpolitikere ikke i større grad er pådrivere for en kompakt byutvikling. I bystyremøtet 25. november ble f.eks. et stort prosjekt på Strandkanten stanset, mens en mer «bilbasert» utbygging på Nordmannsgård gikk smertefritt igjennom.

På Bjørnstrand planlegges 500 boliger. Milliardprosjektet har vært sendt frem og tilbake, og er allerede omarbeidet mange ganger i takt med vekslende kommunale luner.

Tiltalende planer ble lagt frem allerede mens vi hadde borgerlig byråd, men nådde ikke frem. Som høyremann skal jeg ærlig innrømme at ja-holdningene dessverre ble mer slagord enn realitet; det tror jeg mange seriøse utbyggere kan skrive under på. Også under parlamentarismen har byråkratene hatt altfor stor makt.

Det foreliggende, justerte prosjekt fremstår slik at det er nokså åpent mot Stakkevollveien og inne i kvartalet, mens hovedtyngden av bebyggelsen er plassert ned mot sundet i blokker på 12-14 etasjer. Det bør være uproblematisk, fordi det – som utbyggeren påpeker – er en viss avstand fra veien og ned til sjøkanten. På vestsiden av Stakkevollveien er det såpass bratt terreng at anfektelser om tapt utsikt må sies å være et marginalt problem.

Selv ville jeg foretrukket en tung fasaderekke mot Stakkevollveien, i tråd med ambisjonen om å utvikle den til en bygate: Bygårder tett i tett på fire-fem etasjer, gavl inntil gavl – selvsagt som en del av en struktur med tverrgater ned mot sundet. Men man hører jo ramaskrikene hvis noe slikt ble foreslått: det ville bli en «mur», man ville bli «bygget inne» osv.

Derfor synes jeg det minner om vikarierende motiver, for ikke å si nødargumenter, når administrasjonen trekker «mur»-kortet i sitt forsøk på å få stanset også dette prosjektet. Galt blir det uansett, er inntrykket man sitter igjen med. De benytter seg av klisjéer og fordommer man gjerne ser i destruktive nettdebatter om byutvikling. Det tjener ikke byplanmyndighetene til ære.

Utgangspunktet bør være at man tar noen skritt tilbake, og ser strøket i en totalsammenheng. Da finner man fort at Stakkevollveien og tilstøtende arealer er et estetisk problem, noe en landsdelshovedstad ikke kan være bekjent av.

Prinsippet om et gatemotiv langs Stakkevollveien må selvsagt fastholdes, selv om vi – pga. rigide krav fra Fylkesmannen – er blitt «beriket» med tilbaketrukket bebyggelse og heslige støyskjermer lenger inn mot sentrum. Men på Bjørnstrand legges det opp til markante og urbant utformede bygningskropper ut mot gaten, som definitivt tilfører strøket arkitektoniske kvaliteter som ikke finnes idag. Så har man noen åpninger ned mot sundet som til en viss grad tilfredsstiller manges forventninger om utsikt og luftighet. Jeg synes det blir litt vel fundamentalistisk hvis man ikke skulle kunne tillate en litt mer åpen struktur her – nesten tre kilometer fra det historiske sentrum.

Byggehøydene ned mot sundet er selvsagt et formelt problem. Men jeg mener uansett at etasjetelling er lite hensiktsmessig når man skal bygge by. Etasjeantallet står ikke i direkte relasjon til en bygnings skjønnhet. Et slankt og elegant tårn på 14 etasjer er ofte å foretrekke fremfor en omfangsrik bygningskonstruksjon på syv etasjer.

Jeg synes lokale aktører som ønsker å tilføre byen noe av verdi, fortjener en stor grad av imøtekommenhet og løsningsvilje fra kommunens side. I så måte tror jeg det er god idé – i tråd med de forenklinger som er underveis i Plan- og bygningsloven – at Bjørn Eiendoms planforslag legges ut til offentlig høring. Så får vi forhåpentlig en opplyst og konstruktiv debatt.