I tillegg hevder Johnsen at Glimt Skytterlag i 1971 fikk tommelen ned da de ville etablere en sivil/militær skytebane i Tromsdalen. Kommunen ville ikke regulere området til dette formålet og gikk imot en utvidelse av riflebanen.

Uten søknader

– Til tross for dette, bygges både pistol- og leirduebanen – uten søknader, konstaterer Johnsen.

Hun registrerer også at de ulike avslagene forsvinner fra sakspapirene i 1984 og er etter det ikke en del av dokumentene i den kommunale behandlingen av skytebanesaken.

Tilgang til

Hanne Johnsen har den siste tiden gravd fram gammel korrespondanse i saken. Etter hvert som ting har kommet for en dag, har hun publisert funnene. Her setter Johnsen ikke bare søkelyset på de ulovlige etableringene. Hun mener også at det foreligger inhabilitet i den kommunale saksbehandlingen.

Ny informasjon

– Jeg bygger mine uttalelser på ny informasjon – i den forstand at dokumenter som er holdt unna i over 30 år, igjen kommer for en dag. Det plasserer hele skytebanestriden i et nytt lys – noe dagens administrasjon og ikke minst kommunestyret som beslutningstaker bør vite om.

Er fareområder

Johnsen sier at i plan- og bygningsloven, som kom i 1966, kommer det klart fram at skytebaner er fareområder og krever regulering.

– Akkurat det forholdt kommunen seg til da søknadene fra Jeger og fisk og Glimt i sin tid kom. De avslo alt – med loven i hånden.

– Og på den tiden var det i tillegg sentrale myndigheter – ikke det lokale politiet – som hadde siste ordet i slike saker.

Møteprotokoller

Foruten kommunale arkiv, har Johnsen også fått innsyn i styreprotokollene til Tromsø Jeger- og fiskeforening. Her kommer det – utover på 80-tallet – fram at både etableringen av selve banen, bygging av hytter og senere utvidelser, ikke er søkt om.

– Jeg ser at grunneier reagerer på at bygninger kommer opp uten at det er avklart med ham. Det resulterer i at foreningen sender en søknad til kommunen. Ikke for å ordne det formelle, men kun for å blidgjøre grunneieren, står det svart på hvitt.

Den siste ...

Den siste, som ifølge Hanne Johnsen har forholdt seg til tidligere avslag om etableringer, var daværende parksjef Rune Austad. I 1984 gikk han imot å forlenge leieavtalen med Glimt og viste til avslagene i 1966 og -71. Til tross for det, forlenges avtalen.

Her mener Hanne Johnsen å kunne påvise inhabilitet fordi den kommunale saksbehandleren var ektefelle til sekretæren i Jeger og fisk. Uten en Glimt-avtale, ville foreningen stått på bar bakke hva angår anlegg.

Lovbestemt

– Saksbehandleren skriver blant annet at kommunen ikke har saklig grunn til å nekte forlengelse av leiekontrakten og dessuten har en lovbestemt plikt til å hjelpe det frivillige skyttervesen med baneanlegg. Det gjorde at formannskapet sa ja.

Til iTromsø sier vedkommende saksbehandler at hun behandlet en søknad fra Glimt og ikke Jeger og fisk. Derfor var hun ikke inhabil i forhold til ektefellen.

Sakspapir forsvinner

– Jeg vil også nevne at fra dette tidspunktet – i 1984 – forsvinner de gamle, kommunale avslag fra sakspapirene.

– Like etter ansettes en ny parksjef. Han godkjente to år senere to bygg på leirduebanen. Senere ble vedkommende nestleder i Tromsø Jeger- og fiskeforening, konstaterer Hanne Johnsen.

I dag sier den aktuelle parksjefen at han ikke kjente til de kommunale avslagene fra 1966 og -71. Han så aldri noe til dokumentene i sin saksbehandlingen.