Etter allsang ledet an av Tove Jensen og en oppvarmingskonsert fra 17 år gamle Mari Elisabeth Gärtner var det duket for visesangveteranen.
Paus åpner med en kjapp introduksjon av seg selv der han mimrer om Tromsø, men bruker ikke lang tid før han lar gitaren få jobbe. Åpningslåten «Jeg er ikke redd mer» får publikum varme, før han følger opp med en rocket versjon av «Mitt lille land». Det er dog ikke før han spiller «Blues for pyttsan» at applausen og jubelen bryter ut for fullt fra Skarven-publikummet.
Små historier
Paus bruker tid mellom låtene til å fortelle små morsomme historier som konsekvent får latteren til å runge gjennom lokalet. At den rutinerte visesangeren er komfortabel og i god form, er det ingen tvil om.
Etter noen historier om politikk drar Paus i gang Kjell Magne Bondevik-parodien «Se på meg!», til stor fornøyelse for både publikum og undertegnede. Det er vanskelig å ikke dra på smilebåndet når Paus formidler humor og musikk samtidig som han skriker så høyt i mikrofonen at det kan oppfattes som direkte surt. Han er heller ikke selvhøytidelig når han kort tid etterpå kommenterer hvor stygt han selv sang.
NSB-spøk
Høytideligheten økes dog litt når han spiller sin versjon av «O' helga natt», men dras kjapt ned igjen når han drar i gang «Den lange veien» der han spøker med NSB samtidig som han formidler en kjærlighetshistorie.
Den påfølgende låten «Den tøffeste gutten i himmelen» legger seg også på samme linje, ettersom han spøker med sin avdøde venn, musikkjournalisten Tore Olsen. Paus er dyktig til å lage humor av kontroversielle temaer på en fin måte. Han er enda dyktigere til å fremføre det.
Stående applaus
Publikum får etter hvert beveget på rockefoten med låter som «Nå kommer jeg og tar deg» og «Hardt å være taper». Utover kvelden får også alle fylt opp latterkontoen sin, og vel så det. Paus holder på lenge og har mye på lager. Publikum får verdi for inngangsbilletten, for å si det slik.
En god konsert ble avsluttet med klassikeren «O, bli hos meg» og en voldsom, stående applaus. Alt i alt sitter undertegnede, og trolig de rundt 150 oppmøtte på Skarven, igjen med en konsertopplevelse som ikke vil forsvinne fra minnet med det første. Paus sin evne til å underholde er unik, og det intime konsertlokalet passet ham perfekt. De som ikke fikk med seg denne konserten, gikk glipp av noe.
