Omkvedet av påstandene over er noe av det enkleste du kan servere verdensvant i selskapslivet. Sjansen for at du blir applaudert og mottatt med nikkende blikk er overveiende stor. Det er nemlig overraskende vanlig å høre nordmenn snakke ned USA, primært de med ståsted på venstresiden, og gjerne blant folk med høy utdannelse.

USA trenger virkelig ikke noen til å forsvare seg, og de er da også godt vant med å bli mislikt.

Det kan skrives bøker opp og i mente om udåder begått av USA, ikke minst i utenrikspolitisk sammenheng. Og måten urbefolkningen der har blitt behandlet opp gjennom historien er hinsides deprimerende.

De har et rettsvesen som virkelig understreker den feilaktige slutningen om at jo flere advokater som finnes, desto mer rettferdighet blir det. Fengselsvesenet og våpenlovgivningen orker jeg ikke engang snakke om.

Men hvorfor blir europeere og nordmenn så fort og lett nedlatende når det kommer til USA og amerikanere? Jeg er drita lei av det. Fordi det både er tuftet på gale slutninger, fordi det er dypt generaliserende, fordi det rakker ned på mye av det jeg elsker aller høyest og fordi mange av de aller kuleste og smarteste menneskene jeg kjenner er amerikanere.

Det er selvsagt lett å bli oppgitt av å se masse amerikanere som jubler til Donald Trump-sirkuset. Jeg er ikke fan av verken han eller Ted Cruz, og trodde aldri jeg skulle håpe at en ny Bush skulle bli republikanernes kandidat. Men sånn har det blitt.

Likevel er det verdt å merke seg at av de cirka 320 millioner innbyggerne som bor der er det ganske få prosent (på 10-tallet) av dem som er fans av Trump.

Og det kan jo tenkes at det finnes en og annen nordmann som føler det litt ubekvemt med å bli slått i hartkorn med tankegodset til våre nåværende regjeringspartier, uten at det gjør dem mindre norske av den grunn.

I tillegg er det verdt å påpeke at USA fikk en mørkhudet president lenge før Norge har vært i nærheten av å ha statsleder som ikke er Blenda-hvit. Ikke engang et eneste av de norske, politiske partiene har hatt en partileder som ikke har vært kritthvit, etnisk nordmann.

Omkvedet om at amerikanere er dumme er kanskje det som irriterer meg mest av alt. Nå er alltid intelligens vanskelig å måle, det er så mange variabler å benytte seg av, men jeg tenker at utdanning iallfall er et sted å begynne.

Shanghai-rankingen, eller Academic Ranking of World Universities, rangerer hvert år de 500 beste universitetene i verden. Her gjør USA mer eller mindre rent bord. Ved siste kåring, i 2015, hadde de 17 av de 20 beste universitetene i verden (Storbritannia og Sveits er de eneste som blander seg inn i bunnen der).

30 av de 40 beste er amerikanske. På Universitetet i Tromsø (som ikke er på lista) er noen av de smarteste hodene sågar amerikanske. Du må betydelig ned i tabellen for å finne noen norske.

Av alle land i verden er det bare Japan, Israel og deres nordamerikanske naboland Canada som har en befolkning med prosentvis høyere utdanning enn USA, med sine vanvittig høye 42 prosent.

Norge, verdens rikeste land med «gratis utdanning», er milevis unna, med 28 prosent. Dumme, dumme amerikanere, liksom.

Og jeg er glad det ikke bare er nordmenn som har stått for all nyvinning opp gjennom. Jo da, det er kjekt med både binders og ostehøvel, men jeg hadde glatt klart meg uten hvis jeg kunne veksle det inn i GPS, internett, Windows, Apple-produkter, Wikipedia, telefonen, Netflix, HBO og rock’n’roll.

På det kulturelle feltet er de suverene enere, der de har virkelig ikke bare har besudlet verden med søppel (som de også har), men beriket verden med verdensendrede nyvinninger som blues, country, rock’n’roll, disco, hip hop/rap, punk, soul, grunge og garasjerock.

For ikke å glemme Hollywood, dette ordet som i visse kulturkretser – av uvisse årsaker – får folk til å brekke seg. Visst faen har det kommet mye møkk fra Hollywood, men jeg kan virkelig ikke tenke meg en filmverden uten Hollywood.

Godt over halvparten av de største filmopplevelsene mine er laget i Hollywood, med milliarder av dollar. And I love it.

Og det er ikke bare i Norge eller Europa det finnes folk som kan skrive bøker. Jeg mener iallfall at John Irving, Charles Bokowski, Bret Easton Ellis, Ernest Hemmingway, Pearl Buck, Jack London, John Fante, Carl Hiassen, Mark Twain og et lite knippe andre har skrevet en og annen minneverdig tekst.

For tre år siden kjørte jeg USA på tvers i bil, sammen med en amerikaner. For en helt sjukt fantastisk opplevelse. I et land som er verdens tredje største i innbyggertall og utstrekning, sier det seg selv at man møter litt av hvert, men hovedinntrykket er et folk som jevnt over er ekstremt høflige, rause, hjelpsomme, vennlige, serviceinnstilte og morsomme å henge med.

Og de «byr på seg selv», som vi sier over here. Hvis dette skyldes at de angivelig er så overfladiske, er det glatt en variant av å være overfladisk jeg lett kan leve med.

New York. Her strekker ikke ord til. Jeg kjenner en lengsel etter byen bare jeg skriver navnet på den. Det er få andre steder i verden (jeg har ikke vært i hele verden, men har reist litt rundt) der en by suger meg så hardt inn til seg, og etterlater meg så blakk, sliten og lykkelig som NY.

Jeg kan heller ikke se for meg en europeisk by som hadde taklet 9/11 på en så forbilledlig måte som NY. Fordi NY og USA er en smeltedigel av etnisiteter, kulturer, legninger, sedvaner og meninger.

Det mange da pleier å føye til er at New York er stilig, men at «NY er ikke USA». Vel, for det første kunne selvsagt denne fantastiske bølla av en by aldri vært et annet sted enn i USA. Det er, tross alt, deres største by. Og USA hadde heller ikke vært USA uten NY.

Og til slutt, det litt ubehagelige spørsmålet. Liker vi at USA opptrer som verdenspoliti og er i besittelse av en så enorm militær makt? Klart vi ikke gjør. Måten de opp gjennom historien har turet frem for å sikre egne interesser er til å bli vettskremt og deprimert av. Men jeg pleier likevel å tvinge meg til å stille det ekle spørsmålet: Hvilket alternativ ville jeg likt bedre? Russland? Kina? Iran? Nei, jeg tror ikke det.

USA er så uendelig mye mer enn Donald Trump, Burger King og Coca Cola. Å generalisere og snakke ned en hel nasjon med så mange åpenbare, store kvaliteter er derfor et selvskudd. Det er fullt mulig å elske USA uten å elske alt med USA. Akkurat som det er med Norge. Og jeg elsker begge to.