Konsertåpningen til Nico & Vinz er fenomenal. De tre første låtene er hitsa «Our love», «In your arms» og «runnin». Åpningen er en soleklar sekser. Driv er i flammer og Nico & Vinz har Driv i sin hule hånd. I 15 minutter. Deretter går det litt trått for duoen. Den resterende timen blir en øvelse i lengsel etter showet de demonstrerte under åpningen.

Det står to svære podier på hver side av scenen som har en god effekt av å gjøre scenen mindre og mer intim. Vinz spretter opp og ned på de meterhøye podiene i et sånt tempo at en gang ikke Kari Jaquesson ville hatt et ondt ord å si til han. Guttene som har vært i USA har også tatt med hjem noen overdådige herligheter og flesker til med stilige koordinerte dansetrinn under flere av låtene. Det er kult, og gir stjernevibber.

Pause etter 30 minutt

Hoppinga og sprettinga klarer likevel ikke rettferdiggjøre en pause i showet etter bare 30 min. De tar seg altså en flere minutters pause, som setter en solid bremse på stemninga, etter knappe 30 min. Det er dårlig konsertkondis. Jo, de hadde på seg ny jakke og hatt når de kom tilbake. Men så lang tid tar det faktisk ikke å ta på seg ei jakke. Jeg gjør det sjøl til stadighet.

«Lay a little closer» er en kul kombinasjon av ballade og club-banger. De nevnte åpningslåtene er alle knallgode. «That’s how you know you fucked up» er traurige greier musikalsk, men publikum svelger det rått. Ekstranummeret består av en kjedelig fremføring av «Praying to a God» og superhiten «Am I wrong». Sistnevnte er en kjempelåt og duoen melker den for det den er verdt, men de når likevel ikke helt opp til nivået de startet konserten på.

Nico & Vinz kompgneres av en trommeslager og en kar på keyboard og gitar. De gjør ikke noe særlig ut av seg, foruten en halvslapp gitarsolo på en av de første låtene.

Trist playback

Vi får servert en rykende fersk låt som ennå ikke er sluppet. Eller, hvordan forklare dette. Nico forteller at de skal spille en helt ny låt, men mesteparten av låten er et playback av en eller annen ’featuring young female artist’ mens Nico står og ikke helt vet hvor han skal gjøre av hendene sine. Vinz har rømt fra scenen. Begge to har jo i motsetning til de fleste andre rappere vidunderlige sangstemmer, så hvorfor synger dere ikke dette sjøl? Det som kunne blitt ei fet låt blir en trist playback-affære.

Se bildeserie fra konserten her!

Eksotisk

Mellom låtene forteller duoen hvordan de har reist verden over, bor i USA og hvor glad de er for å være i Tromsø for første gang. Vi fikk det med oss første gang de sa det, men de forteller samme leksa mellom neste hver låt. For øvrig en prestasjon for en norsk gruppe å spille for Obama i Det hvite hus før man gjør en konsert i Tromsø.

Det virker nesten som søringene synes det er mer eksotisk å komme til Tromsø enn til Washington DC. Det får vi nesten bare ta som et kjempekompliment.

Thats how you know …

Jeg er glad i god popmusikk. Og la det ikke være tvil, Nico & Vinz kan lage kjempegod popmusikk. Men så lager de også en del helt gjennomsnittlig popmusikk. Under fredagens konsert ble det mest av sistnevnte. Da hjelper det ikke at de roper ’Tromsø!’ på inn- og utpust både under og mellom låtene.

Så glad er de faktisk i Tromsø at de i et idealistisk øyeblikk presterer å rope «Er det mange fra Bodø her i kveld?», som fører til høylytt buing fra publikum. Da er vel det bare en ting å si, Nico & Vinz: «That’s how you know you fucked up».