Denne kommentaren ble først publisert i april 2016.

Det er en del av det urbane språket i Norge, å bruke bonde som et skjellsord. Og det er ikke bare Vålerenga-supporterne som gjør det.

I Tromsø brukes «bone» og «tjyvbone», mens de i Bodø anvender det omstokkede «bontjyv». Fellesnevneren er at det ikke er ment som en kompliment. Bønder har lav status i de urbane strøk.

Nå ligger det sikkert mange flere historiske forklaringer til dette, og det er sikkert mange akademikere som har skrevet fryktelig spennende bøker om fenomenet som oppstår i motsetningen mellom by og land, men det er ikke her jeg vil. For jeg synes vi skal begynne å se på norske bønder med et litt annet blikk enn det jeg vanligvis opplever.

Det vanligste jeg hører når samtalen pensler inn på bønder, er den evinnelige stigmatiseringen av dem som snyltende, subsidierte gærninger som har sugerøret langt ned i statskassa, samtidig som de er overbeskyttet av monopollover og tollbarrierer så de kan selge dritdyr ost, smakløst kjøtt og kjip melk til ågerpris, uten konkurranse.

For vi trenger ikke norske bønder, hører jeg stadig. De er bare en utgiftspost og, ikke minst, det er ikke den plante eller det dyr de produserer vi ikke kan importere minst like bra fra verdens største og beste land, det fantastiske Utlandet.

At bønder er late snyltere er kanskje det mest lattervekkende. Ja, jeg kjenner og kjenner til urbane hipstere og kontorrotter som står opp tidlig hver dag, som tar ut minimalt med ferie, og som jobber som gale. Mange av dem er riktig så flinke også.

Men bønder, de angivelige døgeniktene, hvis eneste ordentlige arbeid er å fylle inn søknader om subsidier, er likevel noen av de hardeste råskinnene vi har her til lands. De fleste av dem har kun et teoretisk forhold til begreper som tilkallingsvakter, vikarbyrå, konsulenter eller outsourcing.

Og det er de færreste av dem som har muligheten til å håndtere en vanlig sykmelding, om det butter imot, psykisk eller somatisk. For da står de, bokstavelig talt, til knes i møkka.

Men de peiser på, bøndene. Per i dag er det landbruksarbeidsplasser i samtlige av landets over 400 kommuner, minus Nordkapp. At dette ikke er uvesentlig for bosetting, arbeidsplasser og generell verdiskapning sier seg selv. Hver tiende bedrift i landet er en landbruksrelatert bedrift. 1 av 5 industriarbeidsplasser i Norge er i matvareindustrien. Selv Oslos største industriarbeidsplass er en landbruksbedrift, TINE-meieriet på Kalbakken. Tall å tygge på, så å si.

Det er i grunnen mer eller mindre naturstridig å drive landbruk i Norge. Landet er i seg selv så bratt og ulendt, så kaldt og grisgrendt, at ideen om å ha landbruk over det ganske land kan fortone seg smått absurd. Det er likevel ikke bare ulemper med dette.

På grunn av spredningen til gårdsbrukene gir det næringen et rekordlavt smittepress på både planter og dyr. Det kalde klimaet gjør oss også i stand til å benytte betydelig mindre sprøytemidler enn i varmere strøk. Og de som driver på besørger dessuten at ikke nasjonen gror igjen og blir et eneste stort kratt.

Man kan sikkert vise til grell historikk med tanke på både forurensing og dyrevelferd, men her er det mange andre næringer som også har et og annet historisk å hamle opp med. Sannheten hva angår dagens landbruk er at det nå stilles svært strenge krav.

Norge er for eksempel det landet som bruker minst antibiotika per kilo husdyr i hele Europa, og det skyldes ikke flaks, men at de jævla bøndene generelt er gode på avl og avler veldig friske dyr. Veterinærene er strenge, og gir heller ikke forebyggende antibiotika, som er vanlig i mange andre land.

Og melka, som vi finner iskald og fersk, med kort holdbarhetsdato, rundt om i hver eneste avkrok av landet, er utelukkende fra leveranser hvor det er foretatt prøver. Er det spor av antibiotika, blir hele smørja tømt ut. Det lønner seg ikke å kødde med matvarene i Norge. Det vet bøndene, og derfor er de nøye.

Men hvorfor kan vi ikke bare importere alle matvarer vi trenger, i stedet for å subsidiere bondeknølparasittene? Vi er jo så rike, og i landet Utlandet er det jo mer enn nok spiselige herligheter i alle varianter.

For det første er det et etisk og moralsk anliggende vi ikke kan eller bør vende oss fra. I en verden med voldsom befolkningsvekst blir det bare et stadig økende behov for mat. I Norge er vi i den heldige situasjon at vi har fiskeriene, og takk og lov også en heltemodig gjeng som dyrker mark, spar møkk og aler og avler egen mat.

Da kan vi ikkebare belage oss på import. Skal vi følge denne logikken er det bare å importere alt. Da trenger vi bare egne frisører og sykepleiere. Eller, det siste har vi jo allerede begynt å importere i hopetall.

For det andre kan vi ikke være kommunikasjonsrådgivere, IT-konsulenter, SoMe-eksperter, journalister (mange av oss velsignet av pressestøtte, momsfritak, og lisens - eller subsidier, om dere vil), akademikere, frisører eller eiendomsmeglere alle sammen heller. Og selv meglere må spise mat, hvor umenneskelige de enn måtte virke.

Vi lever i en tid hvor opptattheten av mat, ernæring, kosthold og økologi er rekordstor. Og det er bra, for all del. Og derfor er jeg glad for at vi har en armé av bønder som hver eneste dag gjør sitt for at du og jeg og vi to skal få mat på bordet.

I 2015 var det (ifølge SSB) 41 846 aktive jordbruksbedrifter i Norge. 39 629 av disse var enkeltpersonforetak. Med stort og smått klarte de i 2015 å levere 310 millioner kg potet, 25 mill. kg sau- og lammekjøtt, 135 mill. kg svinekjøtt, 80 mill. kg storfekjøtt og 1500 millioner liter melk og cirka en milliard kilo korn.

9 837 005 mål jordbruksareal var i drift i Norge i 2015. Litt over 3 prosent av landarealet i landet er jordbruksareal. Eller i underkant av to mål per innbygger. Til sammenligning har Danmark over 60 prosent.

Hvert enkelt tall er ikke det sentrale her, men mer det prinsipielt viktige med at vi lager masse av vår egen mat. Og det er ikke noen «tjyvbona» som subsidieres på gullstol, men en gjeng står opp i otta hver bidige dag og utfører fysisk arbeid, noe vi en gang i tiden så på som tøft og aktverdig i dette landet, og som vi fortsatt burde se på som nettopp dét.

Ja, vi skal selvsagt importere skinker, oster, eksotiske frukter og grønnsaker og nok kjøtt til tacoen. Men vi bør også ha et eget landbruk.

Så kan hver og en av dere mene hva dere vil om tallene og kravene i det årlige jordbruksoppgjøret, og om vi skal ha store eller små enheter av gårdsbruk. Men ikke rakk ned på bøndene som yrkesgruppe.

Vi burde heller takke dem for at de gidder.

Hilsen tjyvbone, bontjyv, lærersønn og subsidiert, urbanisert kontorrotte.