Gammelmoloen lå omtrent der Rica Ishavshotell står i dag. Det var en molo bygd i tre.

Bystyret godkjente at moloen skulle bygges i sitt møte 5. april 1852.

Da den sto ferdig, hadde den kostet havnekommisjonen, som havnestyret het den gang, 2000 spesidaler å bygge.

Dette var flere år før Norge innførte kroner og øre i pengesystemet. Det kom i 1875, og ved overgangen ble verdien av en spesidal satt til fire kroner.

Gammelmoloen kostet med andre ord 8.000 kroner å bygge, og det var ikke noen ubetydelig sum midt på 1850-tallet.

Sikret le

Men moloen var nødvendig for å skaffe byens havn litt le for vær, vind og strøm. Dessuten trengte man en landfast fortøyning for store seilskuter som kom til byen.

Det var aldeles ikke enkelt å manøvrere de store skutene når tidevannsstrømmen var på det sterkeste og vinden rev skikkelig i skutesiden. Da var det godt å ha en landfast fortøyning å ty til.

Gammelmoloen ble betraktet for å være byens bankende pulsåre innen samferdsel. Det var nemlig herfra folk og fe ble fraktet over Tromsøysundet av fløttmenn. I historiebøkene er noen av de beskrevet ved navns nevnelse, blant annet Hans Kiil og Erik og Andreas Andreassen.

De rodde folk til og fra over sundet i all slags vær, og når de var tilbake ved Gammelmoloen var det godt å søke ly i fløttmannsbua som var bygd på moloen.

Molovitter

Helt til det ble fergetrafikk over Tromsøysundet i 1936 spilte gammelmoloen en stor rolle i samferdselen. Og på gammelmoloen møttes mange menn for å diskutere ikke bare dagligdagse trivialiteter, men politikk. De ble kalt molovitter, og diskuterte seg – ofte høylydt – fram til gode løsninger på viktige samfunnsutfordringer.

Men som på kaier flest i den tid var det også mange som trakk ned mot gammelmoloen og sjøen for å ta seg en kolekvint. Mer enn en skarp en med høy alkoholprosent ble satt til livs i de om lag hundre årene gammelmoloen eksisterte.

Midt på 1950-tallet måtte gammelmoloen vike plass til fordel for nye, moderne betongkaier som tiden krevde.

Men bildet av gammelmoloen er ikke bare et kjent motiv fra gamle Tromsø – det er også et kjært minne for mange godt voksne tromsøværinger som frekventerte havneområdet – og gammelmoloen.