Nordmenn har noen gjengangere vi aldri blir lei. Det er «Grevinnen og hovmester»-sketsjen, Farmen og statsbudsjettet. Til tross for ørsmå variasjoner når det gjelder de to sistnevnte, vet vi nøyaktig hva som kommer. Og likevel følger vi med.

Gårsdagen var intet unntak. Oppskriftsmessig sto opposisjonen parat til å skrike om hvor blodig urettferdig alt var. Noen begynte allerede før det var offentliggjort. Denne gangen måtte man rett nok lete litt, men noe er det selvsagt å gripe tak i. Interessegruppene som blir berørt prediker verdens undergang hvis bevilgningene går ned, eller til og med om de er på samme nivå. Det er jo ikke tatt hensyn til inflasjon i budsjettet. Katastrofe!

I Tromsø hadde vi en veistubb i Breivika å klage over, som volder oss store køer og forsinkelser. Selvsagt burde denne vært på statsbudsjettet, og selvsagt ville det gjort livet betydelig enklere for en hel del. Når det er sagt, tror jeg samtlige av dem som bor i Oslo eller Bergen ville jublet hvis det var tilsvarende køer de møtte i hverdagen. Vi er bare ikke vant med det her, så det oppleves som en krise. Tromsø vil liksom være storby, men vi vil ikke ha noen av problemene som følger med.

Jeg har bodd seks år i London, og gjennomsnittsfarten for biler innenfor bygrensene er 17 km/t. Dette inkluderer tall målt på motorveier og landeveier i Greater London, selv fra kjøring midt på natten. Alle som får høyt blodtrykk av de korte periodene med kø i Breivika frarådes å ta en biltur i Storbritannia. I byene der er det nemlig samme tilstandene selv kl. 3 om morgenen. Hjertet hadde ikke tålt alle frustrasjonene. Og før noen tar dette til inntekt for denne grove uteglemmelsen av Breivika fra budsjettet, vil jeg melde at det er det virkelig ikke.

Statsbudsjettet fungerer alltid som en påminnelse om hvor kjemisk renset dette landet er for ordentlige problemer.

Vi i pressen kunne akke oss over en nedgang på 10 millioner i produksjonstilskudd fra tidligere. Det er klart at det er uheldig for en bransje som ikke akkurat vasser i penger, og hjelper ikke akkurat i en vanskelig situasjon. Men prosentvis er en nedgang fra 313 millioner til 303 millioner på rett over 3 prosent. Men krise er det.

Jeg har vitset om at det nok betyr at lederne må bli kortere, for et sted må jo kuttene gjøres, men det vitner også om hvor lite utslagsgivende nedgangen tross alt blir. Da jeg for noen år siden var på et møte i World Association of Newspapers i India, måtte jeg forklare hele konseptet med støtte til pressen for et par utenlandske journalister. De var forbløffet over at slikt fantes. Igjen må jeg forte meg å skyte inn at jeg på ingen måte er enig i regjeringens vurdering om kutt på dette punktet.

Oljefondet gjør at vi på sett og vis er vernet mot livets realiteter. Vi trenger ikke å unnskylde dette, men det kan av og til være fornuftig å minne oss selv på om det.

Da jeg i 2002 jobbet i Sierra Leone, ble hvileputen svært så åpenbart. Til tross for at Norge, da som nå, var rikest i verden, var det langt mer klaging å høre herfra, enn på et sted hvor man etter ti års borgerkrig hadde havnet desidert nederst på FNs fattigdomsrangering.

Jeg husker at mens jeg var der, ble ei venninne av meg invitert hjem til en lokal familie på middag. For å forhindre komplikasjoner forklarte hun på forhånd at hun var vegetarianer. Responsen fra mannen som inviterte var bare: «Ikke vær bekymret for det, vi har massevis av kjøtt». At noen ikke skulle ønske å spise godsaker når det var servert, var simpelthen utenkelig.

Det er som man sikkert skjønner ingen barn i fattige land som noensinne sier: «Æsj, fisk!». Jeg prøver å minne mine egne om det, når «menneskekatastrofer» som utrangerte fotballsko og en generasjon gamle konsoller luftes.